Pain: Psalms of Extinction
Petet Tägtgren er en travel mann, og midt i mellom alle hans tusen prosjekter har han funnet tid til å gjøre nok en skive med Pain. Psalms of Extiction fortsetter der forrige skive slapp, noe som kanskje er like greit i en tid der alle skal revolusjonere, overraske og sjokkere.
Det er ikke småtteri Peter Tägtgren har oppnådd i løpet av sitt musikalske liv. Som produsent for utallige band, samt suksessfulle karrierer med både Hypocrisy og Pain, er det ingen tvil om at mannen vet hva han holder på med. Ifølge Tägtgren selv er Pain hans hovedprioritet om dagen, og når Roadrunner spytter eks antall $$ i svenskens kasse er det vel liten grunn til å tvile på nettopp det.
Psalms of Extinction har blitt en erketypisk Pain- skive. De elektroniske elementene gjennomsyrer fortsatt det musikalske, og blandet med fengende melodier og blytunge gitarer er dette med på å skape bandets sound. Tägtgren forlater med andre ord ikke suksess- oppskriften fra bandets tidligere eskapader, og i det henseende vil nok ikke fansen bli skuffet.
Etter en noe snodig og ikke helt vellykket åpningslåt i Save your Prayers, smeller det for alvor når Nailed to the Ground strømmer ut av høyttalerne. Dette er klassisk Pain på sitt beste med fete gitarer og gedigne melodier - helt klart en fremtidig Pain- klassiker. Zombie Slam følger på, og man skjønner godt at folka på Roadrunner har valgt å gjøre video til denne låten. Det låter nok en gang tungt og catchy, og forhåpningene til resten av skiva begynner virkelig å ta seg opp. Kan Tägtgren opprettholde kvaliteten fra start til slutt?
Tittelsporet, med sitt storslåtte arrangement, skuffer absolutt ikke, men så starter dessverre nedturen. En rekke intetsigende og uinteressante komposisjoner, deriblant en cover av Bjørks Play Dead, får undertegnede nesten til å gjøre akkurat dét, og da er store deler av helhetsinntrykket allerede ødelagt, dessverre. Det hele virker til tider ufokusert og inspirasjonsløst. Har du kanskje overarbeidet deg litt herr Tägtgren?
Mot slutten av skiva tar det seg heldigvis litt opp, og med Just think again og Bottle's Nest er Tägtgren tilbake på rett spor, førstnevnte med sitt ballade- preg og sistnevnte med sitt eketypiske Pain- sound. Dessverre er skjeden allerede skadd, eller noe sånnt, og på tross av en rekke knall- låter, blir skiva for ujevn til at den kommer opp mot tidligere Pain- utgivelser. Plukk ut de 5 beste låtene, Peter, og gi heller ut en kanon- EP, for her er det en rekke knall- låter som ikke fortjener å bli dratt ned av overskuddsmateriale.
Del på Facebook | Del på Bluesky