Inferno Dag 2: Storslått Mayhem-finale

(Oslo/PULS): Infernofestivalens høydepunkt i år var utvilsomt Mayhem. Det er sju år siden sist dette legendariske og myteomspunne bandet spilte på festivalen, men før scena ble rigget til i umiskjennelig Mayhemstil var det ni andre band som hadde mye å by på.

---

Infernofestivalen 2010 / /

Av AJ Blisten // 06.04.10

---

Det ble en lang langfredag med en variert metalmeny.

Som utskremt skribent fra Puls ankom jeg festivalen da Fortid sto klare på kjellerscena i John Dee. Dette bandet husker jeg fra noen år tilbake. Frontmann Eldur bodde en periode i Norge og nå har han flyttet tilbake og utviklet Fortid fra å være et enmannsprosjekt til å bli et fullt besatt band. Konserten de leverte kan kort oppsummeres med at den neppe blir husket lenge. Musikken er anonym og monoton og forsøk på å få fram detaljer i låtene lykkes ikke helt.

Blodspor. FOTO: TERJE DOKKEN.

Selv om det neppe er full enighet om påstanden blant musikkskribenter er likevel grunn til å påstå at metalkonserter som Inferno, krever mye av banda som spiller. For egen del er jeg blitt mer kresen etter hvert som årene går. Livelyden er blitt bedre og bedre og justeres fort inn i løpet av en låt eller to. Det er ikke der hovedutfordringen ligger.

Utfordringen går heller på at mange band har for lite variasjon i låtene. Denne mangelen forsterkes mye i konserter med det lydnivået man opererer med på Infernofestivalen.

Nivået i seg selv er uproblematisk, noe et band som Ram-Zet viste. Eneste problemet dette bandet hadde var å få fram den flotte fiolinlyden i starten. Men så ble den riktig fin og kom til sin fulle rett da Sareeta alene leverte en medley, som en avskjedshilsen til band og publikum. Etter å ha vært medlem siden 2001 slutter hun nå i bandet og Infernokonserten var absolutt et verdig farvel.

Ram-Zet spilte også på Inferno første året festivalen ble arrangert. På 10 år har bandet utviklet seg mye, men også beholdt sine musikalske særtrekk. Hedmarksbandet leverte en god konsert og viste at nettopp variasjon og bruk av fiolin og keyboard og miksing av Zets karakteristiske death metal vokal og ren kvinnevokal fungerer flott i en livesetting. Etter litt lydjustering kom detaljene tydeligere fram slik at både kraftuttrykket og det melodiske fikk en god balanse. Det mann- og kvinnesterke bandet hadde også en flott visuell side man vet å sette pris på.

Ram-zet. FOTO: TERJE DOKKEN.

Musikk som Ram-Zet spiller tåler å bli formidlet med trøkk, tyngde og høyt volum. Og Henning Ramseth fra Hamar og bandet hans leverte godt og det så ut til at de trivdes godt på Infernoscena.

Som han sa: "Inferno er 10 år, vi er 10 år og det er stort å være her", og etter en god og energisk konsert annonserte han at han "er ganske primitiv og vil gjerne ha et skikkelig Infernobrøl før je reiser hematt i kvæld". Og det fikk han! Og bare for å gjøre det helt klart; det er ingenting som er primitivt med låtmaterialet til Ram-Zet, som fortsatt er spennende band det er verd å sjekke ut nærmere.

Det østerrikske death metal bandet Belphegor spilte på torsdag og dette var bandets andre opptreden på Inferno i løpet av få år. Men et av death metalens virkelige veteraner, Benediction fra England, har aldri tidligere spilt i Norge. I år var bandet invitert og vokalist Dave Hunt takket for dette og ga klart uttrykk for det fra scenen. Trommisen i bandet, Nick Barker, har derimot hatt sine nære norske forbindelser. Denne kraftkaren har nemlig pisket skinn for Dimmu Borgir og Old Man's Child.

Nå er det altså Benediction som nyter godt av Barkers kapasitet. De leverte et typisk death metal show med intenst trøkk, med tett samspill og bra lyd. Men svakheten med et oldschool-basert death metal band som dette er at låtmaterialet blir for likt. Det er masse energi fra scenen og trøkk i gitarriffene, hamrende bass og kjappe dobbeltbasstrommer og flott lyd, men låtene og uttrykket blir for ensformig.

Benediction. FOTO: TERJE DOKKEN.

Men publikum satte pris på veteranene fra England og bandet kvitterte med å takke og bukke seg ut fra scena. Et hyggelig og intenst møte med et svært sympatisk og kontaktskapende band.

Så til en av kveldens store overraskelser for denne skribenten, som gjerne hører på death metal, bare så det er nevnt. Men da må den inneholde elementer og låtdetaljer som tåler liveformatet uten at detaljrikdommen drukner i massiv lyd.

Tyske Obscura, som jeg aldri tidligere har hørt om, greide dette. Lyden fra scena i John Dee var god da bandet spilte og den tørre, men samtidig dynamiske basslyden fra seksstrengersbassen var rett og slett utsøkt!

Den unge vokalisten overrasket positivt ved måten han vekslet ubesværet mellom dyp og ekte death metal growling og den mer "høy-opp-halsen" varianten som minner mer den typiske black metal vokalvarianten.

Obscura. FOTO: TERJE DOKKEN.

De fleste death metal band har to vokalister som veksler mellom disse vokaluttrykkene, mens Obscura-sangeren mestret begge på en svært overbevisende måte. Låtene til dette bandet var også betydelig mer tekniske enn old school materialet som Benediction leverte.

To band i samme sjanger, men likevel veldig forkjellige og for egen del fenget Obscura mer enn Benediction denne fredagen på Infernofestivalen.

Etter Obscura-konserten var Rockefeller-scena gjort klar for Ihsahn, som har en markert og viktig plass i norsk ekstremmetal historie. Allerede som 17-åring hadde Notoddenkaren Vegard Sverre Tveitan en helt sentral rolle i en av de kanskje aller viktigste platene i en lang rekke viktige og gode black metalutgivelser fra norske band, nemlig Emperor-skiva In The Nightside Eclipse.

Ihsahn. FOTO: TERJE DOKKEN.

Av storslåtte og episke black metal utgivelser står denne og Mayhem-albumet De Mysteriis Dom Sathanas og et par skiver med Immortal og Dimmu Borgir som sjangerreferanser og black metal klassikere fra 1990-tallet.

Siden Emperor-perioden har notoddenmetalleren holdt på med Peccatum og også samarbeidet med Michael Åkerfeldt fra svenske Opeth. I disse dager er han ute med sin tredje skive som Ihsahn.

Musikken hans er på den ene siden tradisjonell i sitt ektremmetalliske uttrykk, men har et langt bredere repertoar, noe Infernokonserten ga et godt innblikk i. Deler av konserten bar preg av litt problemer med lyden, men helhetsinntrykket ble ikke ødelagt av dette. Låtmaterialet til Ihsahn er spennende, variert og stedvis kanskje en smule for progressivt og sjangerkryssende hvor også jazz er en del av bildet. Mange overraskende elementer i låtene og det de fleste fungerer, også i en livesetting, noe Jørgen Munkeby og hans sax til fulle viser.

Ihsahn. FOTO: TERJE DOKKEN.

En god konsert fra Ihsahn, en musiker med bredt kreativt register og god utrykksevne gjennom egen og bandets innsats.

For å sikre meg en best mulig plass til Mayhem-showet lot jeg Ragnarok passere denne kvelden, tross den sjeldenheten de er som liveband. På en slik kveld som dette ble det rett og slett en og annen konsert for mye for en enkelt skribent å skulle absorbere uten pauser av noe slag.

Derfor var det godt å sette seg ned å fordøye inntrykkene fra en allerede lang fredag mens Mayhem rigget seg til showet, som ble noen minutter forsinket. Men ikke mye. Få minutter etter kl. et natt til lørdag ble teppet åpnet til tonene av klassisk musikk.

Man kan mene mye om Mayhem. Men at bandets helt sentral rolle er udiskutabel når det gjelder utviklingen av norsk black metal. Et fenomen mange her i Norge ikke forstår rekkevidden av når det gjelder den internasjonale anerkjennelsen stilarten har fått.

Mayhem. FOTO: TERJE DOKKEN.

Mayhem har holdt på i mer enn 25 år og eneste gjenværende originalmedlem i dagens besetning er Necrobutcher. Vokalisten, ungareren Attila, er nå fast medlem av bandet og er tilbake der han startet med det storslåtte albumet De Mysteriis Dom Sathanas. En plate med sin egen historie hvor Varg Vikernes og Øystein Aarseth er hovedrolleinnhavere.

Historien om Mayhem er lang og dramatisk, men bandets diskografi er overraskende kort. Likevel er det få black metal band som er mer omtalt og myteomspunnet enn nettopp Mayhem. I år er det sju år siden sist bandet spilte på Inferno.

Mayhem. FOTO: TERJE DOKKEN.

Kraften er ikke svekket i løpet av disse årene.

Det låter massivt av bandet og når sceneteppet trekkes til side for årets Infernokonsert framstår Attila som en krysning av "mannen med ljåen" og en katolsk prest som lyser sin mayhemske velsignelse over et fullpakket Rockefeller med sitt mikrofonnmonterte røkelseskar.

Scenen er rigget i umiskjennelig Mayhem-stil med tydelige bannere, knokler og slakt (!). Så er spørsmålet om Mayhem fortsatt er relevante og om låtene og musikken blir det sentrale eller om showet i seg selv blir det viktige.

Bandet er fortsatt relevant, ingen tvil om det.

Mayhem. FOTO: TERJE DOKKEN.

Mayhem har alt som skal til for å levere og de leverer godt, men det hele tenderer over til å likevel å bli for massivt. Det voldsomme kraftutbruddet og mangel på nyanser i leveringen av låtmaterialet gjør Mayhem-konserten på Inferno mer til en ren visuell og fysisk og kanskje utmattende opplevelse enn en musikalsk interessant konsert. Som et band som ikke nekter seg selv noe var det ikke overraskende, men kanskje likevel litt uventet med en korsfestelse som en avrunding på Infernokonserten. Bare så synd at den skjedde et par timer etter at påskens korfestelsesdag, langfredag var blitt til lørdag…

Så kan man spørre om det Mayhem gjør er smakfullt eller smakløst, for å bruke disse grovmaskede begrepene. Smakfullt er neppe rette beskrivelsen på bandets (mis)bruk av religiøs symboler og symbolikk, men at Mayhem ser sitt snitt til å bruke påskesymbolikken for alt det er verd i en setting som Infernofestivalen er åpenbar.

Pyroeffekter og det visuelle gir forøvrig konserten særpreg, karakter og inntrykk av god regi og helt klart evne til å uttrykke black metal også som en kunstart og et slags galskapens sirkus utover selve musikken. At gammelvokalisten Messiah gjorde vokalen på låta "Pure Fucking Armageddon" var også en artig overraskelse.

Man lever godt uten å ha opplevd Mayhem live. Men er man interessert i black metal generelt og norsk black metal historie spesielt, vil et show som det bandet leverte på Inferno være en opplevelse å ta med seg.

Selv om Mayhem gjorde en god konsert var likevel ikke lydbildet optimalt. Men for mange i publikum var dette antakelig underordnet. Uten å frata bandet kvaliteter de utvilsomt har våger jeg likevel å påstå at mange finner veien til Mayhem-konserter av andre årsaker enn musikken.

Det er ingen tvil om at det fortsatt hviler en mørk mystisk skygge over dette bandet og den historien det bærer på som fenger mange…

Les også fra Infernofestivalens dag 1

---

Del på Facebook | Del på Bluesky