Absolutt fabelaktig Inferno!

(Oslo/PULS): Påsken - jada, vi har hatt en liten sabbat i mellomtida - kom til Oslo med strålende vær, utepilsen fløt i strie strømmer og Valgerd fikk de fleste til å brekke seg med sine oppfordringer om at man måtte holde hviledagene hellige. Om det var et opprør mot henne som lå til grunn for påskens utskeielser eller om det skyldtes det fine været skal forbli usagt, men det er ikke tvil om at dette er den mest infernalsk rølpete påsken jeg har vært ute for.

---

/ /

Av Edina // 16.05.03

---

Og da passet det jo bra å kombinere fyll med godt selskap og fet musikk på årets Inferno-festival! Her kommer en alternativ rapport fra årets Inferno – den omfatter musikk, fyll og pisspreik. I den rekkefølgen.

Dag 1 ankommer jeg Rockefeller tidsnok til å ta en liten hilserunde og deretter løpe ut og se Entombed. Det så ut som om ganske mange hadde forvekslet årets Inferno-festival med Halloween. Dem om det. Jeg konsentrerte meg om Entombed, jeg.

Dette er et band jeg har sett ganske mange ganger før, og de har som regel alltid svart til forventningene mine live. Men denne gangen må jeg si jeg ble litt skuffet. De manglet noe av det trøkket jeg husker dem så godt for, selv om de spilte endel ”classics”.

Det var tydeligvis hjernen min helt enig i, for den kjedet seg så fælt at jeg faktisk var ved å besvime da konserten nærmet seg slutten. Etter en liten pust i bakken utenfor Rockefeller fant jeg ut at dette ikke var min kveld, så jeg tok en taxi hjem, fast besluttet på å være i storform til neste dag. Da er det nemlig duket for en bråte band som man gjerne vil se.

Dag 2 våkner jeg opp med øyne som to tomater, og finner ut at jeg enten er dritforkjøla, eller har blitt allergisk. Jeg ser på klokka og oppdager at jeg bare har noen få timer på meg før min venninne (la oss kalle henne Patsy) kommer for å ”varme opp” i sola på verandaen.

Hun har med seg mann og sprit, vi setter på Inferno-Cden på fullt volum og rigger oss til med drinker og snacks. Dessverre for meg er min venninne Patsy en mester i å mikse drinker, så vi hoier virkelig unna fra første sekund.

Tankegangen (hvis man kan kalle det dét) er at vi må forte oss sånn at vi rekker å se Red Harvest kl 2115. Plutselig er klokka 2000, Patsy mikser en drink i en halvlitersflaske (”vi tar den i taxien!”) og vi setter kursen mot Rockefeller.

La det være sagt at taxituren tok 2 minutter, men vi var ikke helt for å spasere, og drinken forsvant virkelig på veien. Vel fremme vimer vi inn på VIP-området for å plukke opp andre venner som vi har avtalt å møte. Her ser vi at det tegner til å bli en bra kveld. Du vet hvordan det er når du ankommer et sted, alle du kjenner er der, og alle har fått et noe svømmende blikk allerede? Sånn var det!

Plutselig er det en dame med halvveis oppsatt hår som griper fatt i oss. Hun står støttet opp mot en søyle og snakker med en mann. ”Dere må snakke med ham!” hyler hun ”Han er fra Aftenposten!! Aftenposten!!!”. Vi skjønner at vi har mye å ta igjen, og løper mot baren. Etter en stund begynner folk å trekke ut fra barområdet for å se på gig.

Godt fornøyd ramler vi ut i salen og banger til Red Harvest. Det er massivt så det holder, og alle hjerter gleder seg. Patsy løper frem og tilbake mellom meg og baren, men på utrolig vis klarer vi å ikke miste hverandre.

RED HARVEST: Massivt så det holder! Foto: www.scapegoat.no/inferno ( )

Mannen hennes er foran scenen for å hoppe enda mer opp og ned enn man gjør litt lengre bak. Patsy rister litt misbilligende på hodet og mumler at de hadde lovt hverandre å ikke bange, men siden han kan, så kan i hvert fall hun også.

Innimellom låtene forklarer hun at forrige gang hun og mannen banget på konsert måtte de begge to gå med whiplashkrager i nesten to uker, men når hun tenker seg om så var det i grunnen verdt det.

Det er ølskvalp og flaksende hår og armer og bein så langt øyet kan se. Og håret reiser seg på armene i takt med trommeutblåsningene fra scenen – selve kjennetegnet på at man er på Red Harvest-konsert. Med fantastiske låter og flott lyssetting var dette absolutt en fulltreffer av en konsert.

Etter dette løper vi ned i kjelleren for å få med oss Audiopain. Patsy og hennes mann er i så bra humør etter forrige konsert at de nå har glemt alle løfter om å ikke headbange. Ja, de tar til og med av på musikken fra høyttalerne i lokalet.

Det blir banget, hoppet og spilt luftgitar til den store gullmedalje. Selv ruller jeg bort mot baren for å hente forsyninger. Sverre Dæhlie entrer scenen, og karakteristiske toner slår mot oss. Mr. Dæhlie roper ut all sin vrede i vildens sky med hodet lagt på nakken, som vanlig. Det er virkelig en konsert som rocker! Etter noen låter blir Patsy dehydrert, påstår hun, og trenger en stol.

Vi trekker opp i VIP-området, og kjøper flytende ting for å redde min venninne. Der møter vi en kjempefull og kjempeglad dame som ser det som sin oppgave å proklamere sin hengivenhet overfor Ofu Khan. Hun forteller både ham og de fleste andre på området at ”Han er så maskulin at jeg blir slapp i livmora” - med høy skingrende stemme. Patsy og jeg selv syns det er så bra beskrevet at vi setter oss ned med denne damen en stund for å være i godt selskap.

Et av kveldens store navn – Opeth - står for tur. Vi setter kursen opp mot Rockefeller hvor gitarsoloene hviner gjennom lufta allerede. Folket tar vel imot Opeth og stemningen er like høy som musikken.

Etter et par låter mener Patsy at her kan man ikke være, for folk er så ivrige etter å hoppe opp og ned at de søler ut ølen hennes. Jeg protesterer svakt, men Patsy tar tak i øl-hånda mi og napper gjentatte ganger i den for å gi en demonstrasjon.

Plutselig er glasset tomt. ”Ser du?” brøler hun i øret mitt. ”Nå må vi i hvert fall i baren!”

Jeg blir imponert over hennes måte å overtale på, så jeg tusler slukøret med henne (les: blir dratt med henne) inn på VIP-området for å få forsyninger med det tomme glasset i hånda.

Jeg setter meg ved et bord mens Patsy tar seg av handlinga. Siden hun er høyest er hun flinkest til å få rask servering. Og ganske riktig; det tar ikke lang tid før en skummende halvliter står foran meg på bordet.

I baren skimter vi to menn som drikker øl uten bukser på. Den ene av dem er tydeligvis opptatt av å imponere omgivelsene, så han begir seg ut på et ”testikkel-tvinne-stunt”. Folk flykter, bortsett fra en av kveldens bassister som stormer bort og plasserer et velrettet knips på et ømfintlig sted – jeg vil spare leserne for detaljerte beskrivelser her. Jeg konsentrerer meg i stedet om det som skjer ved nabobordet.

Her er et av medlemmene i Cadaver i ivrig diskusjon med en fra Red Harvest og en fra Audiopain om hvem som har hatt de kuleste oppvarmingsbandene. Jeg forstår etter hvert at det jeg sitter og hører på er metal-verdenens svar på såkalte ”fiskehistorier”.

De har spilt i Albania med Live Aid og Michael Jackson som oppvarming. De tjente 500 millioner pund på konserten, men dessverre hadde de drukket så mange glass med importert juice som er veldig dyrt i Albania, at de endte med å måtte betale for seg før de dro.

Og så videre. Med ett fylles rommet opp med folk, og det viser seg at Opeth er ferdig allerede. Praten går høyt om at det var et ekstremt bra gig.

Jeg har også noen svake minner om at jeg var involvert i en Kung FU-kamp, og har i ettertid fått mine mistanker bekreftet. Min venninne tror noen ganger hun kan kampsport i fylla. I og med at hun er en meget overbevisende ung dame, må hun åpenbart ha klart å innbille meg det samme.

Jeg vil her gjerne be om unnskyldning til eventuelle uskyldig involverte. Vi visste seriøst ikke hva vi drev med.

Det er på tide med et annet av kveldens høydepunkter – Immortal! Dette er et band jeg aldri har sett live før, så jeg gleder meg stort til dette. Jeg raver ut til et fullsatt Rockefeller hvor forventingen er til å ta og føle på. Bandet entrer scenen, og jubelen vil ingen ende ta. Det er muligens litt irriterende med så mye anerkjennelse, for i løpet av konserten blir publikum bedt om å ”holde kjeft” fra scenen.

IMMORTAL: Hold kjeft! Foto: www.scapegoat.no/inferno ( )

Skal man introdusere neste låt, så skal man introdusere eneste låt, liksom. Jeg er imponert over hvor bra spenst det er i gulvet på Rockefeller – det er slett ikke ofte man er på konsert hvor selve gulvet gir etter i takt med publikum. Dette var definitivt Immortals aften. Det eneste som var skikkelig dritt under denne konserten var de skøyer-Perene som så det som sin jobb å kaste øl på publikum fra galleriet. Det er ekstremt irriterende.

Dagen derpå våkner jeg av telefonen. Jeg har ingen erindring om hvordan jeg har kommet meg hjem, og merker at hodet er på størrelse med fem vannmeloner. Ringingen fra telefonen gjør sinnsykt vondt, så jeg kaster meg mot den lik en tørst gnu i ørkenen. Det er en venninne som lurer på hva en tekstmelding jeg har sendt i natt betyr.

Meldingen består av usammenhengende ord og noen bokstaver. Jeg har ikke noe fornuftig svar å gi, annet enn ”Inferno”. Jeg ser på klokka og kommer på at jeg har lovt å komme på vorspiel hos Patsy klokka fire. Jeg begynner nesten å grine når jeg finner ut at det bare er en og en halv time til.

Jeg tar på meg de mørkeste solbrillene jeg har og tusler bort på Grønlandshagen for å reparere litt. Utrolig nok ser dette ut til å virke. Patsy ringer meg på mobilen, hun holdt på til halv åtte om morgenen, sto opp igjen to timer senere, har vært ute med familien hele dagen, og er fortsatt ikke edru. Hun er hyperaktiv og sier at det blir ”pizza og drinker” på vorspielet.

Jeg samler sammen restene av et par kompiser og så drar vi på ”jobb” igjen. Patsy understreker at det er masse pizza på kjøkkenet, men vi trenger ikke spise alt, for vi må huske å spare plass til drinkene og halvliterne også. Det kalles å ”prioritere”, ifølge henne.

Mens vi sitter hos min venninne og hører på Kiss og Metallica som seg hør og bør får jeg en SMS fra vokalisten i Magenta. ”Alle klærne er i large – går det bra?”. Jeg skjønner ingenting og skal til å svare henne at nå har hun nok sendt feil SMS til feil person, hvorpå Patsy kan fortelle at nei da, det stemmer nok dette, for vi har nemlig tigga bandskjorter i fylla kvelden før.

For å ikke være flau alt for lenge finner jeg ut at vi trenger flere drinker. Patsy sier ikke nei. I all sin kreativitet klarer hun faktisk nesten å knuse is med foten samtidig som hun mikser drink med armene og ber meg om å finne frem brunt sukker. Hun finner til og med opp et par nye drinker. Noen av dem involverer Vodka-shots fra kjøkkenglass.

Vi finner en snill taximann som kan sørge for at vi kommer oss til Inferno-festivalen også denne kvelden. Jeg durer rett inn på VIP-området hvor jeg får Magenta T-skjorte og long sleeve.

Idet jeg står og lurer på hvor man skal oppbevare dette kommer et av bandmedlemmene fra Mayhem og lurer på om jeg kan hjelpe ham å selge kukken hans, for den har fått nye speil. Det høres jo for så vidt ut som en rimelig god idé, så jeg prøver å hjelpe ham en stund før jeg går for å se på Cadaver.

CADAVER: Alltid like gøy! Foto: www.scapegoat.no/inferno ( )

Cadaver er alltid gøy, også denne gangen. Jeg har etter hvert rukket å se dem live noen ganger, men jeg syns de bare blir bedre og bedre for hver gang. Det er fort og hardt, og meget headbanging-bart! I kveld har de tydeligvis bestemt seg for å levere varene til fulle, noe publikum viser at de setter pris på.

Plutselig går brannalarmen, og konserten blir stoppet. Folk begynner å sige motvillig mot utgangen, men Patsy og jeg finner ut at vi kan jo gå inn på ”drekka-området” og slukke tørsten mens de andre slukker brannen.

Vi møter en nervøs dame som står og tripper foran en salgsbod. ”Skal vi evakuere? Må jeg gå ut? Hva med boden?” Vi bestemmer oss for at vi skal i hvert fall ikke ut før vi ser røyk og flammer, så vi tar med oss glassene våre og blir i drikke-sonen som sakte tømmes for folk. Etter en stund kommer imidlertid alle tilbake, og da blir Patsy og jeg så glade for at vi ikke har brent opp at vi bestemmer oss for å kjøpe mer øl. Utenfor fortsetter Cadaver.

Patsy bestemmer seg for at vi må få litt mer musikalsk utbytte av kvelden enn bare ett band, så vi går ned i kjelleren for å se på Madder Mortem.
Dette bandet var kanskje festivalens største åpenbaring for min egen del. Jeg har alltid hørt at dette er et veldig bra band, og jeg ble virkelig positivt overrasket her.

Agnethe har en vanvittig bra stemmeprakt, og karisma som rekker herfra til Haugesund. Hun hadde en flott kontakt med publikum, og et sterkt låtmateriale. Jeg hadde tenkt å stikke innom og se omtrent halvparten av denne konserten, men ble stående helt til slutt for å få med meg alt. Her er det en som skal ut og handle seg CD, gitt.

Deretter trekker vi opp i VIP-loungen atter en gang – her er det tross alt mulig å hvile føttene sine litt. Vi møter en full dame som sier hun hadde gledet seg til å se ”Headlines”, for hun har nettopp snakket med et av bandmedlemmene, men nå er hun litt forvirret for hun hørte at et band som heter Necrophagia skal spille, og hvor blei det av Headlines da, liksom? De sa jo at de skulle spille sist i kveld…

Etter litt frem og tilbake blir hun forklart at ”Headlines” er Necrophagia, og slett ikke noe bandnavn. Hun mumler noe om at hun syns kanskje det var et litt rart bandnavn å ha før hun forsvinner i mengden.

Plutselig er VIP-området nesten tomt, bortsett fra to ekstremt skjeløyde fulle damer med sveisen på snei (jepp, det er meg og min venninne jeg refererer til her), og vi skjønner at Necrophagia har begynt å spille.

NECROPHAGIA: Sinnsyk bra dukkedreping! Foto: www.scapegoat.no/inferno ( )

Jeg har et klart øyeblikk og begynner å kaldsvette litt. Jeg viser Patsy en krøllete gul lapp med reklame for ”sjøvettsturné sommeren 2000” med noen kruseduller på. ”Hva er det?” lurer hun. ”Det er notatene mine fra årets festival” mumler jeg litt skamfull. ”Hva skal jeg gjøre? Jeg har lovt å levere rapport…”.

Patsy ler så hun faller av stolen, og da kommer hun med sitt så langt beste forslag: ”Skriv om det du har opplevd! Det er jo faktisk DET som er Infernofestivalen!”.

Og jeg innser at hun har rett. For mange av de tilreisende handler det om muligheten for å drikke seg glad og full, høre fet metal, prate piss og kose seg i tre dager til ende.

Idet jeg bestemmer meg for at jeg skal i hvert fall gjøre en innsats på tampen og gå og se på Necrophagia, begynner svette folk å fylle rommet. Alle prater om hvor bra konserten har vært, og jeg skjønner at jeg har gått glipp av nok et gig. Noen forteller at de hadde en dukke på scenen som de ”drepte”, at de spilte ”sinnsykt bra” og at nå var i hvert fall kvelden fullkommen.

Patsy og jeg tar en skål for Necrophagia.

Årets Inferno-festival var etter min mening den mest vellykkede så langt, med bra kvalitet på bandene og noe for enhver smak. At det var årets fylleslag er slett ikke til å stikke under en stol, men det var faen søkke meg gøy!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky