Gehenna: Murder

AAAAh! Gutta fra Stavanger med susp og nyrebelte! Gehenna var veldig Black Metal tidligere, den forrige skiva "Adimiron Black" fikk stående applaus fra verdenspressen. Nå heller Gehenna mer mot Death metal. Og dette låter fett!


Det er skittent og mørkt og veldig energisk. Bandet går på med dødsforakt, og det lukter sinne og eder og galle av alle låtene.

Her er mye Slayer i musikken, spesielt trommene. Dessuten er det elementer som kan minne om Entombed og Neurosis, hvis man på død og liv skal sammenligne.

Det er noe veldig rått og primalt over denne skiva. Skal jeg pirke på noe må det være at vokalen enkelte steder er litt lav.

Uansett - dette er ei skive i min smak. Dette er slemt og voldlig, og det låter dønn ærlig. Sånn skal det være.

Løp og kjøp!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Taake og Gehenna åpnet svartmetallhøsten

(10.10.21) Det har endelig blitt høst, Norge har stort sett fått kontroll over koronaen og man kan ta på seg battle-jakka og dra på konsert.


Svart påske - Inferno Festival 2005: Dag 3

(29.03.05) (Oslo/PULS): Metalfolket møtte opp i hopetall også på den tredje og siste dagen av Inferno Festival 2005. Her får du vår rapport fra avslutningsdagen for nok et vellykket arrangement.


Gehenna: WW

(20.03.05) Det gikk rykter om at Gehenna kom til å søke tilbake til røttene i forkant av skiveslippet; rykter som viste seg å holde stikk. Heldigvis. Men ikke forvent deg en ny ”Spell”-skive. Det er Darkthrones opptråkkede fotspor Gehenna velger å utforske denne gangen.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.