Gehenna: Murder

AAAAh! Gutta fra Stavanger med susp og nyrebelte! Gehenna var veldig Black Metal tidligere, den forrige skiva "Adimiron Black" fikk stående applaus fra verdenspressen. Nå heller Gehenna mer mot Death metal. Og dette låter fett!


Det er skittent og mørkt og veldig energisk. Bandet går på med dødsforakt, og det lukter sinne og eder og galle av alle låtene.

Her er mye Slayer i musikken, spesielt trommene. Dessuten er det elementer som kan minne om Entombed og Neurosis, hvis man på død og liv skal sammenligne.

Det er noe veldig rått og primalt over denne skiva. Skal jeg pirke på noe må det være at vokalen enkelte steder er litt lav.

Uansett - dette er ei skive i min smak. Dette er slemt og voldlig, og det låter dønn ærlig. Sånn skal det være.

Løp og kjøp!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Taake og Gehenna åpnet svartmetallhøsten

(10.10.21) Det har endelig blitt høst, Norge har stort sett fått kontroll over koronaen og man kan ta på seg battle-jakka og dra på konsert.


Svart påske - Inferno Festival 2005: Dag 3

(29.03.05) (Oslo/PULS): Metalfolket møtte opp i hopetall også på den tredje og siste dagen av Inferno Festival 2005. Her får du vår rapport fra avslutningsdagen for nok et vellykket arrangement.


Gehenna: WW

(20.03.05) Det gikk rykter om at Gehenna kom til å søke tilbake til røttene i forkant av skiveslippet; rykter som viste seg å holde stikk. Heldigvis. Men ikke forvent deg en ny ”Spell”-skive. Det er Darkthrones opptråkkede fotspor Gehenna velger å utforske denne gangen.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.