Gi Spellemannprisen til Enslaved!

Plutselig er Enslaved der igjen med enda en utgivelse, den 15. i rekken. Og jeg som enda ikke hadde rukket å høre meg lei på E-skiva, deres forrige utgivelse.

Av Svein Oskar Refsnes // 12.10.20

Albumet starter med "Fires in the Dark" som rett og slett marsjerer oss lyttere inn i Enslaved sin metalverden. Med et brak starter "Jettegryta", og vi flyr over et fargerikt, men kaldt kaotisk landskap. Det låter umiskjennelig som Enslaved: Oppstykkede riff, vakre musikalske og lekende Terje Rypdalske progressive dypdykk, for i neste øyeblikk å få ansiktet skrapt godt opp langs en flytur på 1000 meter isbre.

Enslaved lager ikke musikk for et et utrent øre, og på "Utgard" krever hvert spor sitt av lytteren. Albumet er veldig uforutsigbart, og fører til at man sitter og hører godt på hver gjennomspilling. Det oppdages nye detaljer hver gang. Man lurer på hva slags stemning og triks som kan få de godt voksne medlemmene i bergensbandet til å lage dette. Jeg har lest i et intervju at de skylder på en svensk snøstorm, men altså …

Ett av de sporene jeg har hørt aller mest på er "Storms of Utgard", og enten du har tenkt å kjøpe albumet eller ikke: Dette må du høre. Du har holdt på med et band i 30 år, og klarer å presentere og lage sånn musikk! Elegant, euforisk og rått.

Enslaved får Spellemannprisen for dette albumet neste år. Ferdig snakka.