IAMX etterlot et sultent publikum
IAMX er opprinnelse, det er rått og brutalt og dystert og svett og sex og kunst og åpenbaring.
IAMX / John Dee / 23.09.26
Aux Animaux leverte en forrykende forestilling og publikum var sultne etter mer. Soloprosjektet til engelske Chris Corner har eksistert siden 2002 og dette er fjerde gangen de spiller på John Dee.
IAMX tror jeg er en slags godt bevart hemmelighet i Oslo. Jeg fikk nyss om dem fra junaiten, men de som er på John Dee denne kvelden, det er blodfæns av bandet og soundet og genren og jeg har vel sjelden sett så mange hender henge over barrikaden foran scenen i håp om at Corner skal ta på dem. Dette er årets julegave til darkwavefolket, glem The Sisters of Mercy som skal spille om noen få uker – IAMX er opprinnelse, det er rått og brutalt og dystert og svett og sex og kunst og åpenbaring.
IAMX har gitt ut ca. et dusin studioskiver og et snes EPer og singler. Har jeg hørt på noen av dem? Neida, selvfølgelig ikke, det holder at man blir fristet av «synthpop industrial electrorock på John Dee». JD er alltid kaotisk energi med elendig lys, som er utfordrende men gøy – og jeg skal bare dokumentere konserten. Da blir bildene også kaotisk energiske!
Corner og Liam Howe startet Sneaker Pimps i 1994, et band som nok var litt mer triphopinspirert. Men da de ble satt på hold, åpnet det for at Corner kunne utforske de tyngre, mørkere, hardere elementene fra samme tid. Jeg havnet på synthgothindustrialkjøret via skiver som «In the Flat Field» (Bauhaus, 1980), «Twitch» (Ministry, 1986) og «Black Celebration» (Depeche Mode, 1986). Hvorvidt han hadde samme utgangspunkt aner jeg ikke, men det høres litt sånn ut.
Rytmene er blytunge og ulmer i bakgrunnen. Stemmen til Corner er imponerende i sin bredde og melodiene er forheksende. Fænsen henger over barrikadene og synger med på de fleste låtene, selv om noen trekker seg litt tilbake og danser vilt og hemningsløst. Musikken er suggerende og stadig flere danser med, temperaturen øker og svetten siler og dette er grunnen til at man drar på konserter. For å oppleve energien på nært hold. For å dele en liten kveld i den mørkeste himmelen med hundrevis av andre mennesker.
Gözde Düzer spiller bass, og jeg må si jeg er himla imponert over at hun holder et så høy energinivå og tempo over nesten to og en halv time.
Av og til er det lett å glemme at de som står på scena er mennesker av kjøtt og blod, som kan ha dårlige dager akkurat som oss dødelige. Av og til er det lett å glemme at enhver konsert er – eller bør være – en form for transaksjon, der de som står på scenen gir underholdning og vi som står på gølvet gir respons ved klapping eller hoiing eller allsang.
Etter at settet endte, ble det ikke slutt på applausen og ropene etter mer. Det tok litt lenger tid enn vanlig før de kom ut igjen, og Corner tok mikrofonen og sa: «Jeg har hatt en skikkelig kjip dag, men jeg kan ikke tenke meg at det finnes noe sted som kunne vært bedre enn denne scena. Dere er fantastiske, så vi tar et par låter til!»
Jeg har vært på mange bra konserter i år, og flere blir det, men denne kvelden var noe helt spesielt. Som så ofte før er jeg litt sent ute til dette fantastiske bandet, men håper det blir flere muligheter til å se dem live.
Låtliste: Disciple // The X ID // Sailor // Break the Chain // Nightlife // After Every Party I Die // I Come With Knives // Spit It Out // Happiness // Kiss + Swallow // No Maker Made Me
Del på Facebook | Del på Bluesky