Lily Allen: Alright, Still
En av de mest oppsiktsvekkende pop-debutene jeg har hørt på gud veit hvor lenge. Ikke fordi hun slo gjennom via MySpace, og altså gikk veien utenom platebransjen, men fordi denne jenta har et helt usedvanlig talent. Dette er faktisk party fra start til mål, og festen hun byr på er ikke daglig vare i et hvilket som helst borettslag.
Hun bader i elegante melodilinjer, og har valgt en måte å presentere sitt budskap på som er så tvers gjennom sjarmerende at det nesten går i ball for en stakkar som er satt til å anmelde henne.
"Smile" åpner kalaset, en låt som handler om at hun ikke kan forstå hvorfor kameraten kunne finne på noe så sjofelt som fucking the girl next door - men som likevel ruller på NRK P1 dagen lang.
Den ligner veldig på Amy Diamonds monsterhit "What's In It For Me", men midt i første vers har du for lengst forstått at dette likevel er noe helt annet. Der Diamond (og de fleste andre som får gi ut plate i ung alder) allerede ved release er tilpassa kommersen, er Lily Allen skranglete.
Blondie 25 år seinere.
Det humper av gårde; ofte låter det som demo-innspillinger, og like ofte er det angloamerikanske pakka inn i rytmer inspirert av musikken i Latin-Amerika og på Jamaica. Men hele veien; knall låter!
Dette er rett og slett kjempegøy!
Del på Facebook | Del på Bluesky