Fransk-norsk jazz-samarbeid i ultraklassen
Nils Petter Molvær legger stadig nye planer. Denne gang gjennomføres planen til perfeksjon.
Han ble først rikskjent gjennom Masqualero, der ungdommene Molvær (trompet), Tore Brunborg (saksofon) og Jon Balke (tangenter) slo seg samme med de etablerte musikerne Arild Andersen (bass) og Jon Christensen (trommer). Da snakker vi tidlig 80-tall. Bandet gjorde musikken som var sterkt inspirert av Miles Davis’ 60-tallskvintett nærmest like fint som originalen.
Solo-albumet «Khmer» fra 1997 etablerte Nils Petter Molvær som «revolusjonær» innen jazzmusikken. Ja, «Khmer» er fortsatt et album alle aktører innen jazz/tung elektronika måles mot. Et slags standardverk.
Molvær trekkes alltid mot det store utland i kulturell forstand. Samarbeidet med superkompet Sly & Robbie var i mine ører bare halvveis vellykka, men nå finner han tonen. Franskmannen Mino Cinelu er like anerkjent som perkusjonist i jazzverdenen som Molvær er som trompetist og bandleder. Cinelu spilte med Miles Davis tidlig på 80-tallet, og da gikk det med ham som det gikk med alle andre som kom under Miles’ vinger – de ble stjerner. Det var med andre ord ingen overraskelse at han havna i Weather Report og seinere i bandet til Pat Metheny.
(Alt dette er for øvrig grundig dokumentert i NRKs utmerkede podkast «På veien med Miles», der vi gjennom intervjuer med Mike Stern, John Scofield og Bill Evans følger Miles på veien tidlig på 80-tallet.)
«SulaMadiana»? Nils Petter Molvær vokste opp på Sula i Møre og Romsdal. Mino Cinelus far kommer fra Martinique, med kallenavn Madiana.
Jeg er ikke veldig glad i uttrykket «flerkulturelt», men ja – dette er flerkulturelt. Molvær spiller sin trompet slik vi er vant til å høre ham; en sårbar røst, elegant kledd i moderne teknologi. Mino Cinelu bedriver sin perkusjonskunst på et vis som er så mye mer enn å «slå trommer», om du forstår. Han opererer tidvis som vokalist, men forholder seg mest til sine dingle-dang’er sånn som Paolo Vinaccia gjorde.
Kan de dra til skikkelig? Hør på innledninga til «Rose for Jericho»! Det tynnes heldigvis i rekkene av folk som spør om denne typen musikk «er jazz». For dette er jazz. Improvisasjonskunst på aller høyeste nivå. Og her dras det inn så mange forskjellige «lyder», at dette låter som mye mer enn bare en trompeter og en perkusjonist.
Mitt foretrukne lydspor denne uka.
Del på Facebook | Del på Bluesky