Nils Petter Molværs Fab Four
Han har smertelig fått erfare at Covid-19 ikke er noen spøk. Men den musikalske formen er intakt og vel så det. Et fabelaktig flott album.
Hos noen har det festa seg et inntrykk av at gjennombruddsalbumet «Khmer» (1998) var rein jazz-techno. Det er en veldig unyansert anskuelse. Det er ikke mye techno over en av de vakreste låtene han har komponert, «On Stream».
Det er atskillig mer korrekt å si at det går ei rak og ubundet linje fra «Khmer» - via «Switch» (2014) og «Buoyancy» (2016) – til årets utgivelse. De lange linjene spores også i hans samarbeid med perkusjonisten Mino Cinelu i «Sulamadiana» (2020).
Molvær har alltid likt å omgi seg med en gitarist i bandet. Eivind Aarset, Geir Sundstøl, Stian Westerhus – ja, han har privilegiet å kunne velge på øverste hylle. Og det har i det minste én årsak; han gir sine musikere optimal frihet. Mer enn selve trompettonen, har han dette til felles med Miles Davis: Nils Petter Molvær er en kunstner når det kommer til å velge sitt musikalske miljø. (Det nærmeste han kommer Miles' miljø i år, er "Funeral" - som i introen låter som et outtake fra "Sketches of Spain".)
Denne gang har valget falt på Johan Lindström, en mann som elsker lapsteel – ganske langt unna «techno». De er en kvartett nå, med Jo Berger Myhre på bass og Erland Dahlen på trommer. I sin sjanger svarer de til betegnelsen The Fab Four.
Deler av materialet er henta fra bestillingsverket Molvær presenterte under årets jazzfestival på Kongsberg – «Framework» i tre deler. Og det er ikke dagligdags at han kommer opp med coverlåter. Når så skulle skje, er Radioheads usedvanlig vakre «True Love Waits» et naturlig valg. Nils Petter Molvær låter som Thom Yorkes instrumentale stemme.
Du kan umulig stille deg likegyldig til dette: Her er «Nearly Invisible Stitches».
Del på Facebook | Del på Bluesky