Skjebnesymfoniens far er 250!

16. desemberluka til Rønsen: I dag er det 250 år siden Ludvig van Beethoven ble født.

Av Arild Rønsen // 16.12.20

---

Hvem blir stående i historiebøkene? Sånn går debatten ofte på puben. Vil noen høre på The Beatles om 200 år? Bob Dylan? Michael Jackson? Billie Eilish? Madonna? Beyoncé? Phoebe Bridgers? Miles Davis? Vi blir nok aldri enig, og like godt kan det være – siden ingen av oss har fasiten.

Men om kloden fortsatt eksisterer, er det temmelig sikkert at folk også om 250 år fram i tid vil låne øre til Ludwig van Beethoven (1770-1827). Jeg er egentlig ikke så glad i uttrykket «klassisk» musikk. I dag er det vel i første omgang ensbetydende med betegnelsen på en musikksjanger, altså den orkestermusikken som i hovedsak ble komponert flere hundre år før den elektriske gitaren ble oppfunnet.

Men at Dylan og Beatles ikke skal omtales som «klassikere»? Det nekter jeg å være med på.

Det var ikke så mange som fikk høre Beethovens verker mens han levde. Wolfang Amadeus Mozart (1776-1791), Ludwig van Beethoven og deres kolleger overlevde jo delvis som reine leilendinger som måtte komponere bestillingsverk til festivitas for fyrster og kronprinser og keisere som kom og gikk. Men Wolfgang og Ludwig kom ikke og gikk. De besto! Og de består!

Beethoven komponerte sin 9. symfoni mens han var så godt som fullstendig døv. Hvordan det er mulig? Ikke spør meg. Det sies at han gjorde forsøk på å innta dirigentrollen under uroppføringa, 7. mai 1824 i Wien, men at kapellmesteren klok av skade ba sitt orkester overse Beethovens dirigentpinne …

Hans 5. symfoni er den mest legendariske. Riffet han lanserte i «Skjebnesymfonien» er kanskje hakket mer herostratisk berømt enn riffene i «Satisfaction» og «Smoke on the Water»?

Vi skal ikke drive noen konkurranse i dag, bare konstatere at Beethovens 9. symfoni i d-moll, op. 125, er en sann fest. Dette var første gang noen innlemma et stort kor i denne typen orkesterverk, og Ludwig må etter hvert ha skjønt at han hadde noe på gang. Symfonien varer i godt og vel en time, og halvparten av tida lar han orkesteret og koret «vandre» rundt det fantastiske temaet de fleste av oss i dag kjenner som Europa-hymnen. EU har tatt patenten!

Forståelig nok, for det er veldig fint – og man behøver ikke mene verken det ene eller andre om EU for å skjønne det. Deler av Friedrich Schillers (1759-1805) dikt «Ode an die Freude» (Ode til gleden) synges av solister og et kor gjennom en laaaaang siste sats. Ludwigs største hit etter «Skjebnesymfonien»!

Har dagens pop-musikere lært noe av dette? Hør på «Hey Jude» (Beatles), «The Boxer» (Simon & Garfunkel), eller «Yellow Brick Road» (Elton John).
Her har du hele symfonien, slik den ble framført Nyttårsaften i Leipzig for sju år siden. Seansen ledes av den italienske dirigenten Riccardo Chailly, mens kor og orkester består av «lokale» musikere.

Det klassiske miljøet har for vane å ikke klappe i pausene mellom symfoniens fire satser. Der anbefaler jeg en øl eller en kopp kaffe. Med dette ønsker jeg velkommen til en eksepsjonell, klassisk begivenhet:

NB! Her fins bare applausen! Kjedelig, men velfortjent! Men vit at disse superstjernene i "klassisk" musikk er å finne blant klodens mest overbetalte kunstnere!

Grav litt i youtube, og du finner opptaket. Den som leiter, finner.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky