Ekstatisk bra, Faithless!

I historiebøkene vil vi ha det sånn: Norwegian Wood 1999 var Faithless, Faihless, så Faithless – og så resten. Sister Bliss, Rollo & Maxi Jazz; med brede smil om munnen og med intuitiv, profesjonell arroganse spiller de Wilco, Suede og James Taylor av scenen. Hvilken eleganse! Hvilken musikalsk og estetisk åpenbaring!

---

/ /

Av Arild Rønsen // 07.06.99

---

Vi ankommer Frognerbadet på en mer enn normalt hustrig sommer(?)lørdag, akkurat tidsnok til å skue

Bertine Zetlitz

entre scenen. Yndige Bertine. Det krever et visst mot å starte a capella, attpåtil solo. Hun synger om Little Rosie, og gjør det med en sjølsikkerhet hun nok kan trenge når hun om noen uker slutter seg til Lilith Fair i Statene.

Hun skal dele plakat med omtrent det som kryper og går av storheter blant kvinnelige, amerikanske kolleger – og det er all grunn til å anta at hun vil få sitt store gjennombrudd. Vi har sagt det før, og gjentar: Hun er alt for bra til å være reservert en gjeng mer eller mindre motvillige nordmenn.

Og der – over there - der kan hun få lov å snakke om å dedikere sangene til de hun måtte mene fortjener det. Som Jon Hervig Carlsen ville si det: Vi er i Norge nå. Dermed tillater vi oss å tilegne disse linjer Bertine Zetlitz og hennes alldeles glimrende backing-vokalist for anledninga; Unni Wilhelmsen (ta 'a med deg, Bertine!). To kvinnerøster og én akustisk gitar. Rørende vakkert - og de overlater scenen til

Kristin Berglund

Hun skal endelig ut med album tidlig på høsten, og det er all grunn til å spenne forventningene. Låtmaterialet hun presenterte på Norwegian Wood er gjennomført bra. Country og blues i skjønn forening, og hun har etter hvert opparbeida seg betydelig modenhet som live-artist. Og også hun tør:

Det er ikke bare bare å overlate akkompagnementet til to-tre tusen mennesker i tjukke ullgensere. Would you like to sing along with me, liksom...?

- Kjempebra!, mener Berglund (og tar vel noe hardt i). – Vil dere være med på turné?!

Men skikkelig festivalstemning blir det ikke før

Vidar Busk & His True Believers

går på. De over 50 – her er mange av dem – kommer seg etter hvert på beina. Man sitter ikke når landets fremste rockabilly-act spiller opp. Busk nærmest maltrakterer gitaren, og med tre blåsere i ryggen er Busk en seriøs utfordrer til Brian Setzer. Du veit hva du får, men det er vel helt OK – så lenge vi snakker prima vare?

Among Elves er også et hyggelig bekjentskap, men gjør seg kanskje foreløpig bedre på Dubliners eller O’Mally’s...? Ett av stedene burde hyre dem til vorspielet når Riverdance kommer til Tigerstaden rett ut i neste årtusen.

Vi innrømmer at

James Taylor

for vårt vedkommende blir nødt til å dele scene med David Beckham og Tore André Flo, men registrerer at fansen får sitt. Som venta. Det finnes vel knapt noen mer forutsigbar artist enn James Taylor, men han leverer varene, og de som virkelig kan denne mannen - som stadig oppegående Pål Bodin og Aftenpostens Tor Marcussen - vandrer rundt med vegg-til-vegg-smil. På vår vandring Frognerbadet Rundt, noterer vi;

- Vakkert, nostalgisk, deilig!
- Litt trist, og vemodig vakkert!
- The answer to The American Dream!
- Taylor er valium for folket!
- Hvilket fotarbeid!

Russ Kunkel er stødigheten sjøl bak trommene, men keyboard-blåserrekka i ”Knock On Wood” blir vel noe beskjeden...?

Vi venter på verdens beste band, noterer at Hellbillies er konger blant publikum, og benytter anledninga til å sjekke ut produktet

Norwegian Wood

Først og fremst er det grunn til å framheve hvor hyggelig det er her. Atmosfæren er nesten i overkant pen og pyntelig, der politikonstablene med den største ro inntar rollen som polisen i Pippi Langtrømpe. Det er sikkert noen som fyrte et blås, men vi så dem ikke. Nei, vi observerte ikke en gang folk som var normalt fulle.

Slikt avhenger selvfølgelig i stor grad av hvordan arrangørene legger det hele til rette, og her er noen stikkord:

- Salg av ytterst behagelige stoler. Jada, det høres nok litt sedat ut; står man ikke på festial, da? Ikke på Norwegian Wood, i hvert fall ikke hele tida. Noen har forresten tatt med seg gammeldagse, oransj- og rødstripete fluktstoler. Det må jo bli opptur med slik planlegging.

- Flotte sanitæranlegg; sikre kilder mente det ikke begynte å renne over før midt ut i Suedes sett – og da er man jo så godt som ved veis ende.

- Bra og funksjonell mat. Burgere & Empanadas & Pølser. Men vi savnerden legendariske Roskilderetten: Fish and chips m/pommes frites.

- Verdens korteste ølkø. Bongsystemet er like enkelt som det er genialt. Prisen – 45 kroner – er det heller ikke noe å si på ved en slik anledning.

Da ruller vi likegodt en soleklar seks’er for arrangementet som sådan – mens vi altså venter på

Wilco

Verdens beste...? Ikke i kveld. Det grumserfor mye, både i spill og lyd. Vi som syns Jeff Tweedy lager noen av de beste låtene som lages kan hygger oss selvfølgelig, men dette bandet er kanskje ikke skapt for større utescener?

De leverer, for all del – og gir øyensynlig blaffen i at Frognerbadets naturlige amfi i løpet av settet blir mer og mer glissent. Men neste gang? Rockefeller, takk.

Søndagen rinner, med full sol! Og

Ultrasound

- med en vokalist med full mage. Han stiller i klassen over Meatloaf, og gjør intet – absolutt intet – for å skjule at det må være år og dag siden han har sett hva han har hengende mellom låra. Det ville da også vært en umulig oppgave, for dette minner bestemt ikke spesielt mye om hva har du under blusen, Ruth?

Det låter skrekklig i begynnelsen, og det hjelper lite at en energisk trommeslager kaster skjorta. Men – og dette skjer faktisk ikke så ofte med et slikt utgangspunkt – Ultrasound tar seg opp. Hvorfor får ikke den kvinnelige bassisten lov til å synge mer?

Hun hyler seg ut av et sett som i sum blir sånn helt OK, mens The Chairs på den lille scenen nok preges av en viss avstand mellom kompetanse og ambisjoner. Art-rock er ikke enkelt. Inn med

Kåre & The Cavemen

En kort intro, så det vidunderlige åpningskuttet på ”Long Days Flight ’Till Tomorrow”. De er blitt riff-mestere, og framfører dem like suverent, hva enten de velger munnspill eller gitar. De få gangene de synger forvandles de til et helt ordinært poporkester.

Kåre & The Cavemen har funnet sin nisje i fortsettelsen av Pink Floyd, The Doors og orgel/acid-jazz. Syre-rock? Nja... og la deg for all del ikke forlede til å tro dette er et freakete band. Kåre & The Cavemen er strengt organisert, der regien ikke tillater noe utenom det oppsatte skjema.

- Let me see you go fuckin’ cracy! mener Knut Schreiner – og selv om han ikke får publikum til å gå bananas, kommer han og bandkompisene så utvilsomt bra fra det. Og så er han passelig stor, stolt og arrogant – akkurat som ei stor popstjerne skal være:

- Thank you, Ultrasound! Vi er Kåre & The Cavemen...

Nede ved scenekanten vaier dagens beste plakat: ”Drop the 3rd world debt!”, og vi gjør oss klar for

Faithless

- What a beautiful day! We’re gonna dedicate this to everyone here... Maxi Jazz er i toppform – og det er også resten av bandet! Det er sol og det er sommer og det er Faithless – og stort bedre er det ikke mulig å ha det.

House og techno? Ja, men Faithless er også i aller høyeste grad et live band. Et fyrverkeri av en trommeslager, en akustisk gitarist, backingvokalister som er i stand til å låte som det største gospelkor (og som fører seg som det sømmer seg), og ikke minst – Sister Bliss. Vi døper henne art director der vi tar fullstendig av sammen folk som blir gode venner i løpet av no time.

Faithless presterer et sett som gjør oss avhengig; til og med disse evindelige dance-trommene - de som blir litt høyere og litt høyre, du vet, helt til... I alle andre sammenhenger er de bare enerverende. Faithless gjør dem til drugs.

Fra hoppende techno – Maxi Jazz er flink til å sette nedslag – tas vi med i en avdeling akustisk gitar som får oss til å tro Mark Knopfler er rett rundt hjørnet med ”Romeo & Juliet”... men så: ”Insomnia”. Da først, snakker vi riff.

Dette må være 90-tallets ”Satisfaction”, og det er ikke tilfeldig. Musikalsk går det direkte nedadgående linjer fra Rolling Stones, Roxy Music, Kraftwerk og Michael Jackson. Faithless utvikler med andre ord popmusikken, slik at resultatet tildels blir revolusjonerende.

Et kick av de sjeldne – og hva kan

Suede

gjøre etter dette? Svært lite, dessverre. Det betyr ikke at de gjør noen dårlig jobb. De har bare en fullstendig håpløs oppgave.

Alle reiser seg, for første gang under festivalen – dét skal de ha. Men de gjør også noen fullstendig unødvendige feil. Det ser f.eks. ikke spesielt coolt ut at Neil Codling sitter bak keyboardene sine og spiller gitar, og det er definitivt ikke bra at Brett Anderson gjør hva han kan for å gjemme seg. Det handler om live-estetikk, og dette bandet har i virkeligheten en karismatisk frontfigur. Da må han fram, fram og enda mer fram!

Mannen burde ikke ha svart t-skjorte, som resten av bandet. I halvt dagslys syns han ikke, og han har da vitterlig en slank og fin kropp og alt det der? David Bowie kunne aldri funnet på å stille i slikt tøy! Kremgult, rosa eller noe sånt. Det hjelper betraktelig når Anderson gjør noe så enkelt som å plukke fram to knall gule kastanjetter. Så lite skal det til.

Musikalsk funker det, selv om dette bandet har en underlig evne til å få lyden til liksom å svinge - sånn som det gjør i sterk kastevind. Men i Frognerbadet er det tett innpå vindstille.

Folket hygger seg synderlig, og Suede leverer akkurat et slikt sett man forventer. Hvorfor vi likevel ikke får helt fot? Kanskje er det noe med låtmaterialet, som – i hvert fall i festivalsammenheng – aldri når Oasis-sangene til anklene.

Men muligens har det først og fremst sammenheng med at de denne kvelden spiller etter verdens beste band.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky