Suede: Head Music
«Head Music», nå? Nei da, vi er ikke offer for noe slags oppkjøp i anledning reklamekampanjen på TV. Noen ganger blir det bare sånn; ei plate sirkulerer fra en til en annen i redaksjonen, og plutselig, plutselig er det for seint. Men noen ganger er det også sånn at dette kan være et pre for anmeldelsen - om vi snakker innhold og substans, mener jeg. «Head Music» har selvfølgelig fylt rommet i våre beskjedne lokaler relativt hyppig de siste månedene.
Suede befinner seg så avgjort i britpopens Premier League, både kommersielt og kunstnerisk. I denne omgang interesserer vi oss utelukkende for det kunstneriske, og i Suedes tilfelle er det faktisk ikke så reint lite. Suede er virkelig et art-popband.
Suede er mye lenger ute enn Oasis. (Og dette sier jeg ikke for å rakke ned på Gallagher brothers! Tvert imot; jeg gleder meg som 17. mai og småunger og alt det der til Oasis fjerde album!) Mer enn til Beatles, knytter Suede bånd til David Bowie - ja, kanskje til og med til King Crimson. De hviler på mye av den samme instrumenteringa som Oasis (strykere, akustiske og elektriske gitarrer), men er mye mer avhengig av sin vokalist - som type og røst - enn hva Oasis er. Noel Gallagher kan jo faktisk synge, og han lager alle sangene i Oasis. Men Suede uten Brett Anderson? Neppe.
Personlig syns jeg Brett Anderson kan bli vel anmasende. Således liker jeg låter som «Down» og «Indian Strings» bedre enn «»Electricity» og «Savoir Faire». «Shes In Fasion»? Jo, jeg liker den - Brett Anderson er vokalist god nok til å få lov til å tan så langt. Vokalister skal i det hele tatt ikke være nervøse for å gjøre seg til. Nå snakker jeg ikke om Bjørn Eidsvåg og et par andre, folk som er unike, i kraft av å være seg sjøl. Nei, jeg tenker på pop-vokalister. Mick Jagger, Bono og Janis Joplin; ble de berømt fordi de sang «vanlig»? Anja Garbarek har fått høre det; hvorfor skal hun absolutt være så spesiell, liksom...? Mer! Sier jeg. Mer av det spesielle.
Tittelkuttet på «Head Music» er forresten lysende. Spisse gitarer, tungt & moderne rytmespor, stødig midtempo, og et snev av Østen?
«Head Music» vokser, men vil i pop-historien aldri komme i nærheten av eksempelvis «(Whats The Story) Morning Glory?»
PS. Albumet fins tilgjengelig i en limited edition der du får «Leaving» på kjøpet; en deilig, luftig, regnfull ballade.
De nærmeste dagene er jeg klar til å kaste meg over Ocean Colour Scene og Supergrass. Så langt i år rangerer jeg Kula Shakers «Peasants, Pigs And Astronauts» foran «Head Music». Men om ikke så alt for lenge kommer Primal Scream.
Del på Facebook | Del på Bluesky