Bertine Zetlitz: Rollerskating
Iskald synthpop...? Langt i fra. Det er bare ved første ørekast Bertine i samklang med produsenten Fred Ball (Pleasure) virker "kaldt". Inni alt maskineriet er det nemlig plass for organiske instrumenter i fullt monn, bare du tar deg tid til å finne dem.
Du er pent nødt til å ha hørt den etter hvert smått enerverende "Fake Your Beauty".
Den er både representativ og ikke-representativ for albumet. I starten virker det som om alle sangene går i 120 BPM, sånn som all synthpop på 80-tallet. Så er ikke tilfelle, og best er Bertine Zetlitz når hun lar det gå saktere for seg - slik hun stadig vekk tillater seg mot slutten.
Således er siste halvdel av dette albumet det klart beste. "Broken", som knapt har noe beat, er det avgjorte høydepunktet.
Lyrikken er, som alltid i tilfellet Bertine Zetlitz, ypperlig - og reflekterer denne gangen at vi har med en erfaren kvinne å gjøre. Vi får faktisk en titt inn i hennes mørkere sider.
Jeg kan styre min begeistring for "synthpop" som sjanger; jeg likte ikke en gang Kraftwerk - men digga Howard Jones og Nik Kershaw! De gjorde nemlig bare som Zetlitz; kledde tidløs, ypperlig popmusikk i hva som var sin tids sound.
Hør på "Candy", og jeg tror du vil forstå hva jeg mener. Lån øre til "If You Were Mine", og du vil befinne deg i nærheten av stadiet for uendelig vakker popmusikk.
Så får vi bare krysse fingrene for at dette stykke glitrende pop ikke avstedkommer en haug avleggere. Det holder med én Bertine!
Del på Facebook | Del på Bluesky