Framtida ligger hos Bertine Zetlitz
(Kristiansand/PULS): På tale om divaer i norsk pop: Det skal adskillig mer enn ei plate eller to for å true Anne Grete Preus' posisjon som den definitive ener. Bertine Zetlitz puster henne imidlertid alvorlig i nakken, mens Lise Karlsnes har et stykke å gå. Konklusjonen er temmelig enkel å trekke, ut fra hva som skjedde under avslutninga av årets Quart-festival.
Bertine Zetlitz, Briskeby / /
Med bare ett album på samvittigheten, fikk Bertine Zetlitz æren av å delta i den prestisjefylte Lilith Fair. Sarah McLachlan og de andre ansvarlige for den omreisende kvinnefestivalen i USA visste hva de gjorde.
Halvannet år seinere står hun fram som en scene-artist extraordinaire. Jeg finner grunn til å ta fram et gammelt og skjendig glemt begrep: Se, som hun svinger seg i dansen!
Hun stiller i en knelang, sort/hvitt kjole som på ingen måte er utfordrende, men den er likevel ganske sikkert ikke kjøpt på Henns & Mauritz. Den er bare helt riktig. bertine Zetlitz har tillagt seg et ytre som til perfeksjon står til hennes etter hvert uhyre sofistikerte D'Sound-type pop/rock.
"Spitfire" og "Beautiful So Far" utvikles begge elegant fra studio-versjonene; nå har Bertine Zetlitz virkelig funnet seg et band. Og da skulle det bare mangle, om ikke alle gutta stilte i slips! Til og med trommisen, Torstein Lofthus - når så du det sist?! (Jeg tar det for gitt at en relativt sparsom del av våre lesere bivånte amerikansk bebop i live-utgave på 50-tallet.)
- Til alle jenter, sier Bertine Zetlitz. - Til alle jenter som syns de er for tynne eller for blonde eller noe annet trivielt: - Begynn å spille melodica!
Hun har utvikla seg til den personifiserte sjølsikkerhet, har kanon lyd i anlegget, og kan med den største selvfølgelighet tillate seg å sende spydige meldinger i retning Petres Karakte-gjeng.
- Vi er på vei inn i den mørkere delen av settet, sier hun. - Desperasjonsdelen; den vi alltid finner oss mest hjemme i.
Vi får "Better Off", før alle andre enn trommeslager Lofthus får fri. Forresten; Signe Stangen korer - nydelig - ja, faktisk på et vis som gjør at vi innimellom aner tre sangere... Stangen er en uløselig del av Bertine Zetlitz' live-act.
- You just make me uncomfortable with the way you look, mener opphavskvinnen - og framfører hele sangen, utelukkende til akkompagnement av Lofthus. Hvilken trommeslager - og hvilken vokalist?! Hvilken artist!
 BERTINE: Noe helt eksepsjonelt er på gang. Foto: Britt Nesteby Obrenovic ( ) |
Bertine melder at hun innimellom slaga får henvendelser om å skrive bestillingsverk til japanske samle-utgivelser, og gir oss "Snow On A Hot Day". Her lukter Sting på sitt aller upperste - intet mindre! - og det river og sliter i nakkevirvlene når "4 O'Clock In The Morning" akkompagneres av en utsøkt akustisk gitar.
Bertine Zetlitz er i mine ører og øyne den norske pop-artisten som uten sammenlikning besitter det potensielt sett største eksportpotensialet.
Se gjerne linjene, eller aksene, eller hva du vil kalle det slik:
På den ene side:
Patti Smith - Chrissie Hynde - PJ Harvey.
På den andre:
Annabel Lamb - Annie Lennox - Bertine Zetlitz.
Hadde jeg vært Ellen Horn, og av bevegelsen blitt tvunget til å satse alt på ett kort - la oss si for å tjene tilbake penga som ligger begravd i kjeller'n på Sentrum Scene - da hadde jeg ikke drunta ett sekund: Navnet er Bertine Zetlitz!
Så vil mange mene at undertegnede da umulig kan ha sett Lise Karlsnes!
Joda, det har han. Flere ganger, faktisk - men aldri så god som første gangen jeg så henne og hennes Briskeby, i en svett kjeller under Bohemen midt i Oslo City. Da så jeg lyset, og ingen skal komme og si de ikke innfridde mine forventninger!
Men - så ble Briskeby så fryktelig så store så fryktelig fort. Den veien Simple Minds brukte ti år på å tilbakelegge, gikk Briskeby liksom på et halvt år...
 LISE KARLSNES: Propaganda? Sure! Men - kanskje...? Foto: Britt Nesteby Obrenovic ( ) |
Det betyr ikke at de er blitt et dårlig band, på ingen måte! Som pop/rockere er de utmerka - ja, bemerkelsesverdig bra! De er bare blitt litt for... vanlige, i løpet av et år eller så - og nå tenker jeg ikke på det faktum at de er blitt omfavana av massene. Jeg er'ke av den typen; jeg digger jo Beatles, for faen!
Jeg tenker på at de på sin vei til stjernehimmelen har blitt så veldig mainstream - musikalsk. Kanskje har de vært sånn bestandig, og kanskje har det vært selve meninga med Briskeby - hva veit jeg. Men jeg syns jeg hørte noe annet den februarkvelden i det herrens år 1999.
Jeg hadde håpa at Briskeby skulle bli Smashing Pumpkins, ikke Roxette! I mine ører låt det bare patetisk, da de i Bendiksbukt presterte en i og for seg helt grei cover av den iog for seg helt greie Supertramp-schlageren "Logical Song".
Og - for all del - de har lært seg å takle store scener på bemerkelsesverdig kort tid. Således var det faktum at de fikk avslutte Quart, som headliner, på sett og vis en milepæl.
Kanskje savner jeg bare noen som kan røske skikkelig opp i den norske rock-hverdagen? Utlagt: Hvor blir det av det nye DumDum Boys?
Dette er betraktninger som får utstå til en gang ut på tirsdag formiddag.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.