Euroboys: Getting Out Of Nowhere.
Det kanskje mest profilerte Oslo-bandet de siste årene, ved siden av Turboneger og Big Bang, er tilbake med ny plate og ny line-up. Mye har forandret seg siden sist, noe som kan tolkes både negativt og positivt. Vokal på nesten alle låter, såvel som nok en helomvending musikalsk. Som plate er denne både opp og ned, frem og tilbake, men som kommersiell rock holder dette mål. Men det spørs bare om det er nok for massene som vil ha Kåre And The Cavemen, nå uten Kåre, eller instrumental surf-rock.
Referansene på denne Getting Out Of Nowhere er en bok lang, og man hører mye inspirasjoner fra nesten alt som har gjorde seg videre markant på 60- og 70-tallet. Når det kommer til denne typen rock, er ikke målet originalitet, målet er kun at det skal funke. At det skal være så catchy og gjennomført at folk faktisk løper til butikken for å gjøre innkjøp av denne utgivelsen.
Euroboys er som sagt et helt annet band på denne plata, noe de sikkert har gjort med nøye overveielse. Her vil ikke folk få det de har forventet fra de to tidligere utgivelsene, men nå har da heller ikke dette vært et poeng for Euroboys.
Det eneste er hvorvidt dette gir dem substans som et samlet band, og om folk fremdeles vil føle samhørighet med bandet, nå som så mange ting er forandret. Visse personer har påpekt at disse forandringene vil svekke bandets popularitet, men nå sier jo folk så mye rart.
Over til låtene. De låtene jeg mener funker best på denne plata, må være "Turn That Sound Up", som i mine ører har en god melodi-linje og et fint riff. Den groover og flyter fint, og virker mer avslappa og mindre strebende enn mye annet vi finner på denne disken.
Kuttet "Smash It To Pieces" låter litt mer som det bandet vi er vant til, helt til vokalen kommer, som brutalt minner deg på at det ikke er det. Hvis man ser bort ifra dette, er det så absolutt en sterk låt, og forhåpentligvis en låt Oslo-gutter og Oslo-jenter vil nynne på de neste månedene.
"Det handler om 20-åringer som faller utenfor hipster-hierarkiet i dagens skandinaviske storbyer", forteller presseskrivet om låta "Stockholm". En liten motsigelse, når steita fra en av Norges mest profilerte og hippeste personer, Knut Schreiner. Men, men...
"Scarborough Fair" er godt fremført, og er en av platas sterkeste fremføringer i mine øyne. Christer Engen kjent fra Turboneger og Big Bang har også en noe bedre stemme enn mannen bak roret - Schreiner - og er ikke like preget av dårlig engelsk aksent.
Det siste sporet er "Come On In, Your Time Is Up", er den eneste låta fremført med hele den nye line-up'en, og den sparker bra ifra seg. Med andre ord ser jeg det positive i forandringene gjort, og de nye medlemmene kan så absolutt tilføre bandet mye godt.
Her har vi en plate hvor Euroboys har delt tankegang med alt fra The Stooges til Oasis; Small Faces til Kula Shaker, og mye annet du vil finne i Euroboys' platesamling.
Borte er surf-rocken på første album Jet Age, det samme er den dvalende, slepne dystre melankolien som vi fant på Long Days Flight 'Till Tomorrow. For noen forfriskende, for andre en nedtur.
"Getting Out Of Nowhere" holder mål som er rocke-album, men vi hadde kanskje alle forventet noe mer?
Del på Facebook | Del på Bluesky