Wilco setter skapet på plass
Vi kan krangle om hva som er «americana». Men kanskje er dette, så langt, det ultimate americana-albumet?
Noen av sjefene i americana-anmelderkorpset insisterte i mange år på at Wilco var «verdens beste band» – ingen nevnt, ingen glemt. Men merkelappen, hvor dustete den enn kan fortone seg, hadde noe for seg.
Etter at Uncle Tupelo opphørte å eksistere i 1994, ga Wilco ut to oppsiktsvekkende flotte album – «A.M.» (1995), «Being There» (1996). Uncle Tupelo hadde to sjefer, og som så ofte før har dét vist seg som en vanskelig kombinasjon. Jay Farrar dro sammen sitt Son Volt, mens Jeff Tweedy på ruinene av Uncle Tupelo altså ble frontfigur i «verdens beste band».
I dag, nesten 30 år i ettertid, gir Jeff Tweedy og Wilco ut sitt … kanskje aller beste album? «Cruel Country» er nesten 1 time og 20 minutter musikk, og inkluderer ikke mindre enn 21 låter. Overveldende – både i kvantitet og kvalitet.
Musikken er hovedsakelig akustisk basert, men Nels Cline (pedal steel) og Pat Sonsone og Mikael Jorgensen (keyboards) gjør absolutt sitt til at dette albumet har blitt en nytelse fra ende til annen.
Wilco gir oss enkle sanger - men ikke så enkle, om du forstår. Det er aldri feil å holde fast ved de enkle akkordrekkene til Woody Guthrie og andre tidlige blues- og rock’n’roll’ere. Men Wilco er noe helt annet, selv om de så definitivt befinner seg i den amerikanske folk-tradisjonen.
Jeg veit ikke hvordan dette albumet er innspilt, men tror metoden er ganske lik den Lyle Lovett brukte for en time eller to siden. Og som The Beatles brukte da de spilte inn «Let It Be».
Mye fint kan gjøres med moderne studioteknologi. Det aller meste av hva Prince og Pink Floyd masseproduserte, ville vært fort glemt uten – ja, teknologien. Ikke misforstå. Prince og Pink Floyd kom opp med en hel haug strålende poplåter, men til sjuende og sist ligger svaret på spørsmålet her: Har du en god låt i ermet, eller har du ikke?
Wilco har så mange sånne låter at det nesten ikke er til å tro.
Del på Facebook | Del på Bluesky