Til tider sexy fra Euroboys

(Bergen/PULS): - Bergen, I owe you nothing, synger Knut Schreiner, vokalist og gitarist i Euroboys. Og akkurat der begikk herr Schreiner en stygg feil, for med sånne utsagn får du bare ikke med deg publikum, uansett hvor bra musikken din er. Synd, for Euroboys låt virkelig bra til tider under slippefesten for deres nye skive, "Getting Out Of Nowhere", på Agora i Bergen.


Euroboys / /


Lovlig seint, kvart på ett, inntar Euroboys scenen. Uten så mye som et "hei", begynner de å spille. Men det er noe som er feil. Vokalen er knapt hørbar, noe som gjør at publikum ikke viser den helt store entusiasmen til å begynne med. For når du venter så lenge med å starte konserten, må man nesten kunne forvente at lyden er i orden. Nå ble dette heldigvis bedre etter hvert.

Euroboys valgte å holde slippefest for Getting out of NowhereDJ Annies faste klubbkonsept Pop Till You Drop. Ikke det mest vanlige stedet for konserter av denne typen, heller ikke det beste stedet for sånne konserter. Men det kan ikke Euroboys klandres for.

De første sangene fyker av sted, Knut Schreiner tar seg tid til å prate litt med folk i salen mellom sangene, men det fungerer dessverre bare mot sin hensikt. Han klarer å si utrolig mye tåpelig, noe som bare gjør at publikum smiler av utsagnene i stedet for å danse og juble, slik de burde på rockekonsert.

Men i det Euroboys bokstavelig talt sparker i gang "Filadelfia", bedrer ting seg. Publikum begynner å røre seg, smilene brer seg og stemningen stiger. Heldigvis. For så langt har det vært en tam konsertopplevelse.

Etter 40 minutter er Knut Schreiner, Anders Møller og de nye medlemmene i Euroboys frekkere i blikket, skarpere i kantene og hetere i buksen; de spiller som om det var for siste gang.

Plutselig har frontfigur Schreiner forvandlet seg fra en arrogant drittunge til en djevel på scenen. Han gir alt han har, drar til tider med seg publikum og får folk til å hikste etter luft da de spiller "Party Animal". Akkurat sånn skal et rockeband være. Sexy, svett, suggererende og seigt.

Konserten var en todelt opplevelse med klare skuffelser og klare høydepunkt. Men Euroboys viser absolutt at de kan hvis de vil. Så får vi bare håpe at de har lagt igjen stjernenykkene og den enorme arrogansen hjemme i Oslo neste gang de besøker Bergen.

Og at de spiller på et annet sted, for det blir helt feil med rockekonserter på steder hvor det lukter mer parfyme enn svette og hvor det drikkes med vodka & battery i stedet for øl. Dessuten var sangene på Getting Out Of Nowhere litt for nye for publikum, kunne det virke som. Only love can save you, Euroboys.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Euroboys: Soft Focus

(30.05.04) Knut Schreiner mener ”rocken er en tradisjonell musikkform som det ikke er snakk om å fornye, men om å tolke”. Som medlem i Turboneger hadde jeg sikkert sagt det samme. Men Schreiner overvurderer omfanget av sin egen rockefilosofi når han maskerer sitt nye popansikt i Euroboys med den samme lærersetningen. Solfriske "Soft Focus" tolker og ekshalerer bandets referanser med en gudfadersk selvsikkerhet og eleganse, men dessverre klarer ikke Euroboys å tydeliggjøre seg selv oppi inspirasjonssalaten. Og hva er da vitsen med å lage en plate?


Norsk musikk for eksport!

(03.05.01) Tallet på norske artister som får realisert utfartstrangen sin er stadig økende. Endel er av disse artistene er støtta av Kulturdepartementet gjennom Norsk Kulturråds TTF-ordninger. Den statlige sponsinga ser altså ut til å kunne bære frukter. PULS har sett nærmere på de drøyt 20 artistene som fikk støtte ved årsskiftet. I tillegg har vi kartlagt minst like mange som reiser ut helt på egen hånd.


En svorsk maratonaften på Rockefeller

(16.03.01) (Oslo/PULS): Det ble en lang kveld da The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL), Euroboys og Silverbullit inntok Rockefeller torsdag kveld. De som holdt ut, hadde imidlertid god grunn til å være fornøyd.


Euroboys: Getting Out Of Nowhere.

(04.10.00) Det kanskje mest profilerte Oslo-bandet de siste årene, ved siden av Turboneger og Big Bang, er tilbake med ny plate og ny line-up. Mye har forandret seg siden sist, noe som kan tolkes både negativt og positivt. Vokal på nesten alle låter, såvel som nok en helomvending musikalsk. Som plate er denne både opp og ned, frem og tilbake, men som kommersiell rock holder dette mål. Men det spørs bare om det er nok for massene som vil ha Kåre And The Cavemen, nå uten Kåre, eller instrumental surf-rock.


Ekstatisk bra, Faithless!

(07.06.99) I historiebøkene vil vi ha det sånn: Norwegian Wood 1999 var Faithless, Faihless, så Faithless – og så resten. Sister Bliss, Rollo & Maxi Jazz; med brede smil om munnen og med intuitiv, profesjonell arroganse spiller de Wilco, Suede og James Taylor av scenen. Hvilken eleganse! Hvilken musikalsk og estetisk åpenbaring!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.