Hva går vi glipp av?
Dette albumet giør meg både glad og forbanna.
Min glede skyldes at låtskriveren Mike Scott innfrir over all forventning. Her er fire-fem virkelige perler av noen viser. Tittelkuttet er praktfullt, og var en live-killer allerede under Vassgutanes forrige Norges-besøk. "Bang on the ear" er en enkel irsk folksong i G-D-C-Emoll - men helt uimotståelig sjarmerende. "Has anybody here seen Hank" henter det beste fra irsk og amerikansk folkemusikk, og miksen er hårreisende morsom. "The stolen child" er sinnsynkt vakker, og formen er smågenial. Ved at annethvert vers snakkes, får sangversene karakter av refreng, til tross for at det er de samme enkle kordene som gjentas hele låta igiennom.
Full pott for komponisten, vokalisten og idémakeren Mike Scott.
Min forbannelse har sitt opphav i den musikalske formen Scott gjennomgående har valgt å presentere låtene i. Jeg digger irsk folkemusikk i porsjoner - jfr. eksperimentet Van Morrison/The Chieftains - men på Waterboys-LPen går Steven Wickhams fiolin meg etter hvert på nervene. Og enda verre; jeg veit så alt for godt hvor innihelvete bra dette bandet kan låte som rockeband. Kort sagt; jeg savner ånden fra "Don't bang the drum" og "The church not made with hands". Vel har "We will not be lovers" og "Sweet thing" (Van Morrison-cover) noe av den deilige villskapen over seg, men ikke mer enn at den ørlille teften nærmest blir irriterende; jeg skjønner bare enda bedre hvilket mesterverk denne plata kunne vært for meg. Om altsà bare... Faen!
Del på Facebook | Del på Bluesky