The Waterboys leverte varene på Bergenfest

(Bergen/PULS): Det ble en god kveld for mimring da The Waterboys gjestet Ole Bull Scene før helgen. Skottene har gjestet Bergen flere ganger tidligere, og leverte etter sigende en legendarisk konsert sist de gjestet Ole Bull for fire år siden. Deres irskinspirerte rock har fortsatt sitt publikum, for denne konserten ble utsolgt i løpet av kort tid.


/ /


Etter en tam start med nye låter, kom de virkelig i gang med ”Glastonbury Song” som tredje låt ut. Flere gamle kjenninger fulgte deretter, blant disse ”The Whole Of The Moon”, som leveres i en helt grei versjon. De roet ned tempoet midtveis i konserten, og da forsvant også noe av energien de ellers viste på scenen. Likevel leverte de et av kveldens høydepunkt i denne delen av konserten. ”A Man is in Love” fra skiva "Room To Roam" er en nydelig ballade, og denne avsluttet den akkustiske delen av konserten.

Dette er kvelden for den gamle fansen, for det leveres flere perler fra 80-tallet. Både unge og mer tilårskomne synger i på ”Red Army Blues”. Allsangen tenner tydeligvis gutta på scenen, for etter denne gnistrende elektriske låta, følger de opp med en improvisert ”Tusen Takk”-sang. Etter dette mister bandet det de hadde av hemninger i starten av konserten, og resten av kvelden er mer eller mindre en oppvisning i spilleglede.

Kveldens høydepunkt er ”Medicine Bow” med soloer fra både Mike Scott på gitar og Steve Wickham på fele. Wickham spiller til tider som en gal mann med fele, slik en irsk folkemusiker av beste sort ville gjort. Sammen med keyboardist Richard Naif utgjør disse kjernen i denne utgaven av The Waterboys. Scott fortsetter med ”The Pan Within” hvor han på ny tar helt av på en gitarsolo.

Også ekstranumrene byr på godbiter. ”Fisherman`s Blues” som andre ekstranummer ville vært en verdig avslutning, men bandet blir heiet på igjen av et entusiastisk publikum. De skuffet selvfølgelig ikke og leverte en knallversjon av ”Bang On The Ear”. Dermed sendte de publikum hjem med et fornøyd smil om munnen. The Waterboys leverer fortsatt så det holder.

Tommy Lund-Pettersen


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


The Waterboys returnerer med stil

(29.04.25) Mike Scott er tilbake i noe som nærmer seg storslag.


Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende

(25.08.20) Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?


Mike Scott rider igjen

(17.01.15) «Long Strange Golden Road» … tro meg: Dette er en av de kuleste låtene som er lagd etter «Like a Rolling Stone».


Mike Scott: -Takk, Norge!

(15.07.10) Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.


Et helt middelmådig Waterboys

(17.06.07) Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang.


Overbevisende forestilling fra The Waterboys

(03.04.07) (Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.


Universelt Waterboys

(10.11.03) (Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.


The Waterboys: Universal Hall

(18.06.03) Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.


På det jevne fra Waterboys

(01.12.00) (Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.


The Waterboys: A Rock In The Weary Land

(02.10.00) De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst – og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".


Waterboys på Norgesturné

(15.04.00) Mike Scott gjenoppliver The Waterboys og drar på Norgesturné i juni. Hvem han får med seg av de gamle medlemmene er imidlertid usikkert.


Lottomillionæren: Oppskrytt komedie

(08.07.99) Kassasuksess. Irsk. Fri for luksus, glamour og happy ending. Høye terningkast som peler på en snor. Tittallåt - ”Fisherman’s Blues” (Waterboys). Likefullt blir jeg verken overveldet – eller overbevist.


D'Sound i "S.O.S."

(14.06.99) D’Sound hviler ikke på Spellemannlaurbær. Nå akter de å surfe litt på navnet til regissøren Thomas Robsahm – og omvendt.


THE WATERBOYS: Dream Harder

(01.05.93) "Dream Harder" er en lykkelig gjenforening med The Waterboys anno "This is the Sea", særlig for de av oss som ikke helt felte oss hjemme i Mike Scotts lønnkammere med irsk-ættet folk-rock. For de som ikke oppdaget bandet før de allerede hadde rukket ả gi ut pub-albumene, vil "Dream Harder" by på en ganske så rocka overraskelse. Eller vil det det? Visst har Mike Scott returnert til den elektriske gitaren og den fete produksjonen som fyller hver krik og krok med velbehag, men det episke rock-landskapet har krympet noe inn siden "...The Sea". "Dream Harder" kan pả den måen sies à vare den mest varierte plata Mike Scott noengang har skrevet, idet den inneholder langt flere musikalske elementer enn The Waterboys har pleid strø om seg med - en slags fusjon av før, etter og nå.


Takk!

(07.09.90) Jeg innrømmer det gjerne; jeg er helt på knærne. Hver gang jeg spiller denne plata føler jeg at Waterboys er det beste som har skjedd meg noen gang. Dette er bare så fordømt overlegent gjort. 17 nedstrippa låter, og de geniale melodilinjene står i kø. En elektrisk gitar i ny og ne, men mest kassegitarer, mandoliner, trekkspill og feler. Rock? Om rock noen gang har fortjent betegnelsen folkemusikk …


Hva går vi glipp av?

(01.11.88) Dette albumet giør meg både glad og forbanna.


The Waterboys: This is the Sea

(01.11.85) Debuten, som kom i '83 og som kort og greit het «The Waterboys», var en samling demoopptak og en del mer eller mindre halvhjerta innspillinger.

Hvordan låter The Waterboys i år, og hvordan takler de det å skulle innfri forventninger?


The Waterboys: A Pagan Place

(07.04.84) Etter fjorärets sterke debut-LP og den suverene singelen «The Big music» var forventningene til The Waterboys' neste utspill ganske store. Og for å ha sagt det med en gang: Forventningene innfris, ja de overgås med god margin. Mike Scott viser seg her som en vokalist, gitarist, låtskriver og produsent med en autoritet og en styrke som ikke er hverdagskost. Han maler med bred pensel; store, glitrende landskaper i grønt, brunt og blått - som det skotske hoylandet han kommer fra.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.