På det jevne fra Waterboys

(Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.

---

The Waterboys / Rockefeller / 28.11.00

Av Frank Stener-Andersen // 01.12.00

---

Litt av dette har vist seg å være ganske symptomatisk for The Waterboys fra tida etter Fisherman’s Blues som kom ut i 1988. Nemlig at både publikum og kritikere ønsker seg tilbake til storhetstiden hvor musikken var mer folkprega og episk, både på plate og live.

Scott har for øvrig selv uttalt at det keltiske soundet - som de ble populære på - slutta de med rundt 1990, og det er tydelig at musikken er blitt mer og mer rockprega selv om Scotts ånd stadig hviler over det hele.

Konserten åpnet med et par kutt fra den siste plata foran et publikum som var noe avventende, og som applauderte av rent høflighetsmessige grunner. Allerede på den tredje låten kunne man ane at Scott hadde tatt kritikken fra forrige konsert innover seg, og bestemt seg for å spille mer av gamle slagere enn de gjorde sist.

"Strange Boat" gjorde i hvert fall at publikum våknet litt og følte seg mer hjemme. Stemningen steg gradvis utover i konserten uten at det tok helt av på noen måte, selv om kjente låter som blant annet "All The Things She Gave Me" og "Don’t Bang The Drum", løftet stemningen i et fullsatt Rockefeller.

Det ble litt varierende kvalitetsmessig, og det virket som om publikum har et veldig ambivalent forhold til dette bandet. Kontrasten mellom responsen på nye og gamle låter er om ikke urovekkende stor, så i alle fall stor.

Dette viste seg blant annet relativt tidlig ved to låter fra den siste plata som ble kjørt med akustisk gitar, kun støttet av keyboard, hvor publikum virket totalt uinteressert og du kunne høre summingen fra folk som pratet. Sannsynligvis diskuterte de hvilke låter som burde bli spilt denne kvelden.

Det var ikke før helt på slutten av konserten at de klarte å holde en jevn høy stemning i salen, over mer enn en låt. Hovedsettet avsluttet de med en rocka coverversjon av Rolling Stones' "Satisfaction" som ga uttelling, og da de gikk av scenen ville publikum bare ha mer.

Etter to ekstralåter, avsluttet ved "The Whole Of The Moon", tok publikum helt av. Med det lydnivået skulle tro man var på fotballkamp i England, men det var bare ivrige publikummere som ville høre en låt til. Og det fikk vi.

Etter fem minutters we want more-stemning, kom Mr. Waterboys himself, samt den ene keyboardisten, og avsluttet med konsertens desidert største høydepunkt - "Fisherman’s Blues". Da var publikum fornøyd. Satisfaction kalles det.

Totalt sett ble det, som nevnt, likevel en konsert på det jevne i forhold til hva man kan og bør forvente av et slikt band. Noe av skylda for dette må nok den mer rockprega stilen ta, musikken er i og for seg bra, men det er ikke det vi vil ha.

Det blir tidvis litt for pompøst med mer elektrisk gitar og mer lydeffekter enn man tidligere har vært vant til. Melodien i både gamle og nye låter reduseres som en konsekvens av dette. Bruken av to keyboardister og de fremtredende rollene som de har, blir litt i overkant av det som er nødvendig.

Men det er jo Mike Scott som bestemmer og det er slik han vil ha det, i hvert fall inntil det punkt at Waterboys havner på samme publikumsnivå som hans soloprosjekter..

---

Del på Facebook | Del på Bluesky