THE WATERBOYS: Dream Harder
"Dream Harder" er en lykkelig gjenforening med The Waterboys anno "This is the Sea", særlig for de av oss som ikke helt felte oss hjemme i Mike Scotts lønnkammere med irsk-ættet folk-rock. For de som ikke oppdaget bandet før de allerede hadde rukket ả gi ut pub-albumene, vil "Dream Harder" by på en ganske så rocka overraskelse. Eller vil det det? Visst har Mike Scott returnert til den elektriske gitaren og den fete produksjonen som fyller hver krik og krok med velbehag, men det episke rock-landskapet har krympet noe inn siden "...The Sea". "Dream Harder" kan pả den måen sies à vare den mest varierte plata Mike Scott noengang har skrevet, idet den inneholder langt flere musikalske elementer enn The Waterboys har pleid strø om seg med - en slags fusjon av før, etter og nå.
Plata åpner med "The New Life", en tittel som kan indikere det meste angående Mike Scott for tida. Ny plate med ny-gammel stil, ny livsform, nytt bosted osv. (Jamfør intervju med Mike Scott i dette nummeret av Puls.) "The New Life" er den låten som ogsà ved endt gjennomspilling blir stående igjen som den mest typiske The Waterboys-låta, en som godt kunne vært med på "This is the Sea", og derfor helt sikkert ikke tilfeldig valgt som åpningslåt.
"Preparing to Fly" er et av platens aller beste spor, med catchy tekst og et nydelig monumentalt refreng, samtidig luftig og lekende — to superlativer som godt kan sies å dekke helhetsinntrykket av "Dream Harder".
"I'm gonna suffer for you no longer/l'm gonna suffer for you no more/I'm gonna write you out of my life and shut the door!". I "Suffer" gir Scott klar beskjed gjennom pulserende rytme og stolt refreng. Han skriver fortsatt like betagende tekster, med finurlig og finslipt billedbruk. At han har rensket halsen siden sist får være en smaksak. Enten foretrekker man den krystallklare stemmen han har nà, eller den mer utrøykte raspa han hadde tendensen til for.
"The Return of Pan" bringer tankene hen til "A Pagan Place". I "Spiritual City" er han midt mellom The Beatles (les Harrison) pả "Sgt. Pepper" og Dylan pả "Infidels" - en oppramsing av Scotts spirituelle oppheng, der hey ho-refrenget skaper mer enn følelsen av barnerim. Så "Wonders of Lewis". Minimalistisk og klagende, nydelig og samtidig med uhyggelig lav smerteterskel. Noe av det beste denne mannen har signert, uten tvil.
"The Return of Jimi Hendrix" inneholder platas mest fengende tekst, om Hendrix som gjenfødes for en dag og "He came over to my house and tried my gitar", men musikalsk kunne lâta nesten hatt tittelen "The return of Steve Hillage"!
Plata lukkes med den enkle og smågeniale "Good News", en låt som skapt til à drømme seg bort etter — og skulle du våkne igjen først lenge etter at plata er slutt, vil du fremdeles finne tilværelsen fylt med fragmenter fra Mike Scotts verden. En verden som på mange måter endelig er tilbake i sin rettmessige bane, men for hvor lenge...?
Del på Facebook | Del på Bluesky