Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.

---

Treholt - en musikal / Oslo Nye Teater / 03.09.26

Av Arild Rønsen // 03.09.26

---

En musikal om Arne Treholt? Det ligger vel ikke akkurat i korta, om jeg kan si det sånn. Historia om «Norges største spion», «han som svek oss alle» - kan dette kompliserte materialet virkelig egne seg for et musikkteater? Vel, fortellingene bak «Jesus Christ Superstar» er kanskje ikke mindre innvikla?

Vi skal følge hele Arne Treholts livsløp - fra oppveksten som avisbud på Brandbu, via det søte diplomatliv med mer og mer og mer russisk kaviar, til mange år med bostedsadresse Ila landsfengsel. Rett før pause, står kalenderen på fredag 20. januar 1984: «Byråsjef Arne Treholt - De er arrestert, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.»

Det er landets overlegne spionjeger Ørnulf Tofte som foretar arrestasjonen, glimrende spilt av Ingvild Holthe Bygdnes – som er like god som arbeiderpartikjempen Haakon Lie.

I opptakten til arrestasjonen latterliggjøres Politiets Overvåkingstjeneste (POT) på herlig vis – tidvis på det groveste, der de driller hull i gulvet for å klargjøre den ulovlige overvåkninga av ekteparet Treholt/Storækres leilighet. NRKs stjernejournalist Kari Storækre, i manusforfatter Henriette Faye-Schjølls skikkelse, tildeles for øvrig et av musikalens store solo-nummer temmelig umiddelbart etter oppstart av andre akt.

Her er overraskende mye musikk og sang, og ensemblet kan sin dans til tåspissene. Det er også fornøyelig å høre hvordan trønderen Sindre Postholm legger seg tett opp til Treholts egen aksent i dialogene.

Komponist og kapellmester Peder Varkøy har gjort en strålende jobb, og har vel sjangermessig lagt seg tilbake i tid for stykkets handling. Nærmest helakustisk, mer «Spellemann på taket» og nikk til Kurt Weill enn til 80-tallets «Chess».

Hva er sannhet, og hva er løgn? Blir Treholtsaken oppklart? Selvfølgelig ikke. Sånn sett kunne forestillinga like gjerne fått tittelen «Gråsoner», en tittel henta fra Treholts egen bokproduksjon. Jo lenger ut i musikalen vi kommer, jo vanskeligere blir det faktisk å skille sannhet fra løgn.

Var Arne Treholt «storspion», i tråd med hva dommen på 20 års fengsel ettertrykkelig slo fast? Eller vandra han rundt i tåka som privatpraktiserende utenriksminister, i grenseland – men for det meste i god tro?

Det mest naturlige svaret, slik jeg tolker denne oppsetninga, er at han var ”litt spion”. Som ikke er det samme som å være «litt gravid». For det er kanskje mulig å være «litt spion» - ute på en farlig seilas, men aldri i nærheten av kullseilinga dommen skulle tilsi?

Det er synd manuset farer med harelabb over «pengebeviset», det beviselige falsumet politi og påtalemyndighet måtte konstruere for å få Treholt dømt. På den annen side er dette ikke det spor merkelig, all den tid offentligheten aldri har etablert falskneriet som et historisk faktum. (Dette kan du lese alt om i min bok «Det umulige pengebeviset» - gå til arildronsen.no.)

Teksten tar aldri stilling til skyldspørsmålet, enn si til dommens lengde. Sånn sett er den nok på linje med hva som etter hvert er en utbredt oppfatning – at Arne Treholt gjorde mye dumt, men at han fikk en altfor streng dom.

«Treholt – en musikal» har blitt en underholdende forestilling, tidvis med lattervekkende rim helt på Ibsen-nivå. Ukontroversielt, om et så kontroversielt tema. Og det er kanskje en kunst i seg sjøl?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky