Universelt Waterboys

(Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.

---

The Waterboys / /

Av Arild Rønsen // 10.11.03

---

- We usually see each other at Rockefeller, sier han, og har - før han har slått an én akkord på sin kassegitar - etablert et intimt forhold mellom seg sjøl, salen og bandet.

Bandet består, i første omgang, av han sjøl og keyboardisten Richard Naiff - og selvfølgelig Steve Wickham. Mike Scott kan bytte ut hvem han vil, men The Waterboys blir aldri The Waterboys uten fela til Mr. Wickham.

De åpner med tittelkuttet fra årets Waterboys-gave til folket; "Universal Hall" - og har dermed satt tonen for første sett. "Akustisk", til tross for at både pianoet og fiolinen låter ekstremt dårlig uten koblig til strømførende element.

Vi får "The Christ In You", "Bring 'Em All In" og "Every Breath Is Yours" - og det slår meg at Mike Scott strengt tatt skriver samme sang om og om igjen, akkurat som Dylan & Lundell & Springsteen. Men hva gjør vel det, så lenge den sangen han har funnet opp er så utrolig fin?

- Take us to the far west of Ireland, Richard! Mr. Naiff gjør som sjefen ber om, og gir oss introen til "I've Lived Here Before" - en sang om et stadig tilbakevendende tema i Scotts underlige verden: Reinkarnasjon. Men det skal han ha; når han synger at han har vært her før - ja, så er det ganske umulig å avfeie hans påstand som nonsens.

Mer evige verdier: "The Star And The Sea", hvorpå opphavsmannen til alle disse flotte sangene vil vite hva mer han skal spille fra "Room To Roam" (1990).

- Search Of A Rose? Spring Comes To Spiddal? Something That Is Gone? How Long Will I Love You?

Pianisten rister på hodet og mener han ikke kan noen av dem. Men "A Man Is In Love" kan han, og bytter ut fløytesoloen fra plata med noen tangentløp.

Vi går til pause med en tre-greps Waterboys-versjon av Paul McCartneys "Blackbird". Noen vil mene denne trioen er en smule nyanseløs; de spiller liksom hele tida, alle tre. Innvendinga har noe for seg. Innimellom blir det for lite luft, men vit at dette er bagatellmessige innvendinger. Stort sett er de vidunderlige.

Det blir ikke noe dårligere av å få inn bassisten Steve Walters og trommeslageren Carlos Hercules. Et godt, gammelt og stort Waterboys? Yes. "Further Up, Further In" og "Peace Of Iona" er praktfulle i dette formatet.

- 2, 4, 13, 19, 100... Mike Scott gir opp å telle tilskuere, men er sikker på å ha plass til oss alle i sin "Strange Boat". Richard Naiff har satt seg bak et stort hammondorgel, og se så, om ikke Mike Scott slenger den elektriske gitaren over skuldrene. Ned i knestående, i rein Hendrix-positur. Full rock-pakke. Dette er så morsomt at det er til å hoppe i taket av!

"Medicine Bow" - husker du den? Eller hva med "The Pan Within"?

Andre gjøremål - man må tjene til livets opphold også; og det gjør man dessverre ikke av å drive musikkavis - tvinger meg ut av lokalet. Det kjennes fryktelig tungt, for jeg veit jo hva jeg går glipp av. For i kveld er The Waterboys hundre prosent sikkert i humør til å spille så lenge at de får plass til dem alle: "A Pagan Place", "Don't Bang The Drum", "That Was The River"...

Huff. Men jeg fikk da i hvert fall med meg det meste. Neste gang... For det kommer helt sikkert en neste gang. Mike Scott er en sånn fyr man skal ha med seg i alle liv - hvor enn de måtte leves.

er en sånn fyr man skal ha med seg i alle liv - hvor enn de måtte leves.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky