Waterboys på Norgesturné

Mike Scott gjenoppliver The Waterboys og drar på Norgesturné i juni. Hvem han får med seg av de gamle medlemmene er imidlertid usikkert.


Gruppa spiller Kristiansand 14/6, Stavanger 15/6, Bergen 16/6, Florø 17/6 og avslutter på Rockefeller, Oslo, mandag 19/6.

Billetter kan bestilles via Billettservice

The Waterboys gjestet Norge siste gang høsten '89. Vi snakker om en av de absolutt legendariske konsertene i den etter hvert fyldige Rockefeller-katalogen. Tilstandene var ikke mindre livate første gang vassgutane besøkte Kongeriket. I forbindelse med åpninga av Sardine's i juni 1986, spilte de hele tre fulle hus.

Om vi bare har en flik av magien fra disse fire konsertene i vente er det all grunn til å sikre seg billett fortere enn svint.

Det interne livet i Waterboys har alltid vært turbulent, og da det hittil siste Waterboys-albumet kom ("Dream Harder", '93) var Mike Scott aleine igjen i bandet. Karl Wallinger, som seinere har utgjort World Party, slutta allerede før de ga ut sitt irske folk-album "Fisherman's Blues".

Mike Scott har tidligere uttalt at han aldri igjen vil opptre som The Waterboys.

Nylig spilte Mike Scott sammen med ex-Waterboys-bassist Trevor Hutchinson, Liam O'Maonlai, fra Hothouse Flower, Ray Fean og Carlos Nuñez, på sistnevntes album "Os Amore Libres". I tillegg holdt han en konserter med både Richard Naiff og Milton Keynes i november i fjor.

Om snaue to uker spiller Mike Scott & Steve Wickham konsert i The Town Hall Theatre, Galway, Irland.

I juli opptrer Mike Scott solo på en akustisk scene under Glastonbury-festivalen i UK.

Impresario Kai Jarre har foreløpig ikke oversikt over besetningen som kommer til Norge.


Del på Facebook | Del på Bluesky

With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


The Waterboys returnerer med stil

(29.04.25) Mike Scott er tilbake i noe som nærmer seg storslag.


Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende

(25.08.20) Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?


Mike Scott rider igjen

(17.01.15) «Long Strange Golden Road» … tro meg: Dette er en av de kuleste låtene som er lagd etter «Like a Rolling Stone».


Mike Scott: -Takk, Norge!

(15.07.10) Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.


Et helt middelmådig Waterboys

(17.06.07) Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang.


Overbevisende forestilling fra The Waterboys

(03.04.07) (Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.


The Waterboys leverte varene på Bergenfest

(02.05.06) (Bergen/PULS): Det ble en god kveld for mimring da The Waterboys gjestet Ole Bull Scene før helgen. Skottene har gjestet Bergen flere ganger tidligere, og leverte etter sigende en legendarisk konsert sist de gjestet Ole Bull for fire år siden. Deres irskinspirerte rock har fortsatt sitt publikum, for denne konserten ble utsolgt i løpet av kort tid.


Universelt Waterboys

(10.11.03) (Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.


The Waterboys: Universal Hall

(18.06.03) Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.


På det jevne fra Waterboys

(01.12.00) (Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.


The Waterboys: A Rock In The Weary Land

(02.10.00) De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst – og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".


Lottomillionæren: Oppskrytt komedie

(08.07.99) Kassasuksess. Irsk. Fri for luksus, glamour og happy ending. Høye terningkast som peler på en snor. Tittallåt - ”Fisherman’s Blues” (Waterboys). Likefullt blir jeg verken overveldet – eller overbevist.


D'Sound i "S.O.S."

(14.06.99) D’Sound hviler ikke på Spellemannlaurbær. Nå akter de å surfe litt på navnet til regissøren Thomas Robsahm – og omvendt.


THE WATERBOYS: Dream Harder

(01.05.93) "Dream Harder" er en lykkelig gjenforening med The Waterboys anno "This is the Sea", særlig for de av oss som ikke helt felte oss hjemme i Mike Scotts lønnkammere med irsk-ættet folk-rock. For de som ikke oppdaget bandet før de allerede hadde rukket ả gi ut pub-albumene, vil "Dream Harder" by på en ganske så rocka overraskelse. Eller vil det det? Visst har Mike Scott returnert til den elektriske gitaren og den fete produksjonen som fyller hver krik og krok med velbehag, men det episke rock-landskapet har krympet noe inn siden "...The Sea". "Dream Harder" kan pả den måen sies à vare den mest varierte plata Mike Scott noengang har skrevet, idet den inneholder langt flere musikalske elementer enn The Waterboys har pleid strø om seg med - en slags fusjon av før, etter og nå.


Takk!

(07.09.90) Jeg innrømmer det gjerne; jeg er helt på knærne. Hver gang jeg spiller denne plata føler jeg at Waterboys er det beste som har skjedd meg noen gang. Dette er bare så fordømt overlegent gjort. 17 nedstrippa låter, og de geniale melodilinjene står i kø. En elektrisk gitar i ny og ne, men mest kassegitarer, mandoliner, trekkspill og feler. Rock? Om rock noen gang har fortjent betegnelsen folkemusikk …


Hva går vi glipp av?

(01.11.88) Dette albumet giør meg både glad og forbanna.


The Waterboys: This is the Sea

(01.11.85) Debuten, som kom i '83 og som kort og greit het «The Waterboys», var en samling demoopptak og en del mer eller mindre halvhjerta innspillinger.

Hvordan låter The Waterboys i år, og hvordan takler de det å skulle innfri forventninger?


The Waterboys: A Pagan Place

(07.04.84) Etter fjorärets sterke debut-LP og den suverene singelen «The Big music» var forventningene til The Waterboys' neste utspill ganske store. Og for å ha sagt det med en gang: Forventningene innfris, ja de overgås med god margin. Mike Scott viser seg her som en vokalist, gitarist, låtskriver og produsent med en autoritet og en styrke som ikke er hverdagskost. Han maler med bred pensel; store, glitrende landskaper i grønt, brunt og blått - som det skotske hoylandet han kommer fra.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.