Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende
Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?
Jeg har spesielt varme følelser for Mike Scott og hans band. De hadde gitt ut «A Pagan Place» i 1984, men ikke mange her i landet hadde oppdaga bandet da jeg så dem i forkant av «This is the Sea». Jeg var nyansatt redaktør i PULS, og blei totalt slått ut av hva jeg opplevde på Marquee i London.
Jeg fikk tatt et bilde i kaoset, men Mike Scott var bare så vidt å skimte mellom armer og bein som fôr forbi meg i vill bevegelse. Jeg banka dem opp på forsida, noe sånt som «the future of rock’n’roll». Seinere har jeg faktisk hatt gleden av å møte Mike Scott ved ikke mindre enn tre anledninger. En svært hyggelig, men temmelig eksentrisk person. En kunstnersjel.
Jeg har fortsatt et spesielt forhold til «This is the Sea», men «Fisherman’s Blues» følger hakk i hæl. Mike Scott kunne blitt «Bono». I stedet dro skotten opp i heiene og ut mot havet for å spille keltisk-inspirert folkemusikk på rocka vis. Og for noen låter han kom opp med!
Kunne han greid seg med halvparten av et dobbelt-album denne gang? Ja, det kunne han. For volum 2 er demoer og instrumental-versjoner. Men her får du altså alt – hele The Waterboys anno 2020. Kirkeorgel, fløyter, resitasjon, techno-trommer, «big music» – og noen fantastisk fine låter som er skapt for live-opptredener.
Han er hekta på skuespilleren Denis Hopper, og våger å navngi en kort instrumental «Sticky Fingers». Men det hele tar av med «The Soul Singer». Ekte blåsere! Nesten som i Stax/Motown-tid! Eller tidlig Chicago/Blood, Sweat & Tears! Dette er gull. Kanskje synger han om Van Morrison?
(Jeg tillater meg en smått personlig visitt i retning «My Wanderings in the Weary Land». Seint på ’80-tallet lagde Ola Snortheim et flott tromme-arrangement for meg – et komp som dro i gang den relativt fjonge (må jeg si) pop-låta «Rafael». Du finner den under mitt navn på strømmetjenestene. Jeg skal ikke påstå at Mike Scott har sampla Ola Snortheim, men … ja, du kan jo høre og bedømme sjøl.)
Er «Good Luck, Seeker» en fest fra ende til annen? Nei. Men det holder i lange baner.
Del på Facebook | Del på Bluesky