The Waterboys: A Pagan Place
Etter fjorärets sterke debut-LP og den suverene singelen «The Big music» var forventningene til The Waterboys' neste utspill ganske store. Og for å ha sagt det med en gang: Forventningene innfris, ja de overgås med god margin. Mike Scott viser seg her som en vokalist, gitarist, låtskriver og produsent med en autoritet og en styrke som ikke er hverdagskost. Han maler med bred pensel; store, glitrende landskaper i grønt, brunt og blått - som det skotske hoylandet han kommer fra.
Da jeg snakket med ham for Pretenders-konserten tidligere i år (der The Waterboys varmet opp). beskrev han musikken sin som «electric noise folk» — en kombinasjon av den skotske folkemusikkens opphøyde storhet og den amerikanske rocktradisjonens kraft og energi.
På A Pagan Place makter han å strukturere disse påvirkningene til en enhet, til en helstøpt og slagkraftig form, og selv om inspirasjonskilder som Television/Tom Verlaine, Byrds og Dylan fortsatt er tilstede, har han klart à utvikle noe helt eget, noe unikt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er noe av det samme som andre band fra det nordlige Storbritannia besitter, band som U2, Simple Minds og (til tider) Big Country: en slags romantisk storhet, en stolthet som bare et liv i et nært forhold til storslagen natur kan gi. (Hvorfor dukker ikke et slikt band opp i Hardanger?) Dessuten er det en vilje til å drømme og håpe, til à tro at ting kan bli bedre, at hver og en av oss har kraft i oss til à forandre vår egen og andres situasjon til det bedre. Misforstå ikke: The Waterboys er ikke politiske, ihvertfall ikke i ordets tradisjonelle betydning. Men i låter som «A Church Not Made With Hands», «The Big Music» og «All The Things She Gave Me» lager de musikk som rører, musikk som gir nytt håp til oss som fortsatt tror pả den romantiske rocken.
Var det noen som sa at det ikke lages bra musikk i Storbritannia lenger?
Del på Facebook | Del på Bluesky