With a bang on the ear!

Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!

---

The Waterboys m/Steve Earle / Oslo Spektrum / 07.09.26

Av Arild Rønsen // 07.09.26

---

Jeg husker mitt første møte med The Waterboys som var det i går. Høsten 1985 hadde jeg forvilla meg inn på Marquee Club i London. «This is the Sea» var nettopp sluppet, og jeg var vel ikke den eneste nordmann som hadde relativt beskjedne kunnskaper om Mike Scott og hans band.

Kunne «the big sound» fra «This is the Sea” gjenskapes i et overfylt og svett klubblokale? Om det kunne! Jeg sjangla gjennomvåt ut i Soho, og sendte noen tanker til han som mente å ha sett rockens framtid i Bruce Springsteen. The Waterboys, tenkte jeg. My god, for et band!

Det var først mye seinere at folk begynte å snakke om at de «kunne blitt like store som U2», men allerede den kommende sommeren var Mike Scott den aller største stjerna i Klubbrock-Norge. Ingen som var til stede på Sardine’s 2., 3. og 4. juni 1986 vil noen gang kunne glemme det. Aller minst jeg, som var der alle tre kveldene.

Da The Waterboys inntok Rockefeller 6. desember 1989, falt det naturlig for meg å gjøre et framstøt i form av et intervju. Neste utgave av PULS skulle være «80-tallet oppsummert» - og hvem ville egne seg bedre som coverboy enn Mike Scott?

Rockefeller ligna en slagmark da folket forlot salen, etter å ha deltatt på en gjennomført hårreisende «Fisherman’s Blues»-fest. Nå, tenkte jeg – nå er tida inne. For hvem vandra stille og rolig ut på scenen idet sistemann i publikum forlot lokalet, om ikke Mike Scott?

Han satte seg ved pianoet, og begynte å klimpre. Jeg tok sjansen, gikk opp på scenen og fortalte mitt ærend, dette med «80-tallet oppsummert». Hva om …? Mike Scott lytta tilsynelatende velvillig, før han snudde seg mot meg:
- There’s only one problem. I don’t do interviews.

Det hører med til historia at jeg til slutt fikk mitt ønske oppfylt, da jeg fire år seinere møtte ham på Manhattan (vegisrestaurant, naturligvis) i forbindelse med utgivelsen av «Dream Harder». Men det er altså en annen historie.

Jeg syns de åpner smått «firkanta» i Oslo Spektrum, uventa velfrisert. Men skjønner snart at det har å gjøre med mine forventninger til en smått annerledes konsert. «Don’t Bang the Drum» låter storveis, og Mike Scott beroliger alle som på grunn av konsertens overskrift – «Fisherman’s Blues Revue» - nå tror at dette skal bli en kveld utelukkende med «The Big Sound»: – We have a long night ahead!

Hvilket vi har, de spiller i over to og en halv time - og vi får solide doser låter henta fra både «Fisherman’s Blues» (1988)og «Room to Roam» (1990). Men mer enn et langt stopp ved denne perioden i bandets historie, får vi bli med på ei reise gjennom låtkatalogen i stort.

Skikkelig fart i sakene blir det da Steven Wickham inviteres inn på scenen. Hans fiolin er uløselig knytta til lyden av The Waterboys, og måten han kan regjere langs to akkorder sammen med bandsjefens gitar er – vel, enestående fint - «We Will Not Be Lovers».

Vi får «The Pan Within», en glimrende illustrasjon på dette med å skrive låter med et minimum av akkorder til rådighet. Mike Scott elsker metoden, som han behersker til fingerspissene.

«The Raggle Taggle Gypsy» med nakent komp – piano og fløyte. Så kommer Steven Wickham inn i bildet, og festen på lokalet er i gang. Gøy!

Etter en kort pause entrer Steve Earle scenen, og serverer like gjerne «Copperhead Row» og «Guitar Town» i kjapp rekkefølge. Mike Scott har rett når han takker for kvelden: «This is the Waterboys including Steve Earle.» Bandet står nemlig akkurat like godt til Steve Earle som det gjør til Mike Scott.

Steve Earle snakker om Donald Trumps migrasjonspoliti, og lurer på om det ikke har vært sånn til alle tider – at folk har reist, på jakt etter et bedre liv? Right you are, Mr. Earle. Han får hovedrollen i sangen om Molly og senga og giftermålet, før han gir oss årets årets singel-samarbeid med Los Lobos – «Volver a Calaya».

Et platecover fra 1971 – det med glidelås - har gjort sånt inntrykk på Mike Scott at han bare må gjøre en Rolling Stones-cover. «Dead Flowers» låter strålende, men det skal snart gjøres klart for kveldens ubestridte høydepunkt.

«And a Bang on the Ear” kommer i en himmelsk utgave – og dette handler altså ikke om å gi fra seg en ørefik. På keltisk betyr uttrykket nærmest å gi folk en god klem. Det fortjener helt sikkert alle jentene i sangen, og det fortjener publikum i Oslo Spektrum. Trønderen Roar Øien briljerer på steel gitar. Dette låter så fett, at de gjerne kunne holdt på herfra til evigheten med denne ene sangen.

”Fisherman’s Blues” kommer som en naturlig konklusjon på en fantastisk aften, før vi rusler ut i oslonatta til tonene av den klassiske gospelhymnen «Will the Circle Be Unbroken».

Det er bare å takke og bukke. Mike Scott gir oss hele månen og litt til – gang på gang.

Her har du første sett:
Don’t Bang the Drum
Glastonbury Song
How Long Will I Love You?
A Girl Called Johnny
The Whole of the Moon
We Will Not Be Lovers
The Pan Within
The Raggle Taggle Gypsy
Sweet Thing
Strange Boat
Dunford’s Fancy
The Stolen Child

Andre sett, med Steve Earle:
Copperhead Road
Guitar Town
My Old Friend the Blues
I Ain’t Ever Satisfied
Volver a Celaya
Kansas
When Ye Go Away
When Will We Be Married?
Dead Flowers
Has Anybody Here Seen Hank?
Are You Sure Hank Done It This Way
Light Shine on Me
And a Bang on the Ear
The Galway Girl
Fisherman’s Blues
Will the Cirkle Be Unbroken

---

Del på Facebook | Del på Bluesky