Overbevisende forestilling fra The Waterboys
(Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.
The Waterboys / Grieghallen / 29.03.07
Waterboys skal gi ut det nye albumet "Book Of Lightning" 2. april. Konserten i Grieghallen var i forbindelse med plateslippet, og den første timen av konserten var preget av dette. Det er greit å spille mye nytt, men å ikke nærme seg den gamle «greatest hits»-katalogen på en hel time, er å dra strikken litt langt. Denne delen av konserten hadde likevel sine høydepunkter. "Strange Arrangement" er en av godbitene fra den nye plata. Det var i tillegg flere nye sanger med potensiale til å bli klassikere, men de satt ikke riktig ennå.
"Piece Of Aiona" er en nydelig ballade som de også spilte da de gjestet Bergen i fjor vår. Etter denne kom en rolig periode, før både bandet og publikum tok av. Det blir aldri kjedelig når vokalist og låtskriver Mike Scott lager show på scenen. Sammen med Steve Wickham på fele utgjør Scott mye av identiteten til bandet. Når disse to viser at de elsker det bergenske publikumet, kan de spille hva de vil og få med seg en fullspekket sal.
Første gang det virkelig eksploderte blant publikum, var under "When Will We Be Married". Deretter kom gamle slagere på løpende bånd. "The Stolen Child" er en rolig låt preget av en lokkende panfløyte som ga assosiasjoner til gamle folkeeventyr.
"Red Army Blues" fikk med publikum på allsang, og skapte en stemning i salen som minnet meg om kommunistene i filmen «Gymnaslærer Pedersen». Mot slutten av låta sluttet bandet å spille, mens publikum fortsatte å synge (bortsett fra en bortenfor meg som ulte som en ulv). Det er bemerkelsesverdig hvordan Waterboys uttrykker følelser i musikken som underbygger tekstene. Neste sang har blitt min live-favoritt; "Medicine Bow". Her entret Wickham scenen med djevelmaske, og i løpet av låta fikk han også frem en diabolsk felespilling. Konserten nådde nye høyder, og bandet hoppet på scenen i ren spilleglede. "The Pan Within" var en god siste sang før ekstranumrene. Her fikk Mike Scott gjennom en stormende solo vist frem at det bor en stor gitarist i han, mer enn noe annet sted i konserten.
Ekstranumrene bød ikke på noen overraskelser. "Be My Enemy" holdt stemningen oppe før siste låt for kvelden. Scott tok seg tid til å tulle med publikum før de satt i gang med "Fisherman's Blues". Nå hadde publikum fått et knippe klassikere og salen var full av svært fornøyde folk. Allsang og trampeklapp er en god måte å avslutte nok en velykket konsert med The Waterboys.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende
(25.08.20) Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.