Overbevisende forestilling fra The Waterboys

(Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.


The Waterboys / Grieghallen / 29.03.07


Waterboys skal gi ut det nye albumet "Book Of Lightning" 2. april. Konserten i Grieghallen var i forbindelse med plateslippet, og den første timen av konserten var preget av dette. Det er greit å spille mye nytt, men å ikke nærme seg den gamle «greatest hits»-katalogen på en hel time, er å dra strikken litt langt. Denne delen av konserten hadde likevel sine høydepunkter. "Strange Arrangement" er en av godbitene fra den nye plata. Det var i tillegg flere nye sanger med potensiale til å bli klassikere, men de satt ikke riktig ennå.

"Piece Of Aiona" er en nydelig ballade som de også spilte da de gjestet Bergen i fjor vår. Etter denne kom en rolig periode, før både bandet og publikum tok av. Det blir aldri kjedelig når vokalist og låtskriver Mike Scott lager show på scenen. Sammen med Steve Wickham på fele utgjør Scott mye av identiteten til bandet. Når disse to viser at de elsker det bergenske publikumet, kan de spille hva de vil og få med seg en fullspekket sal.

Første gang det virkelig eksploderte blant publikum, var under "When Will We Be Married". Deretter kom gamle slagere på løpende bånd. "The Stolen Child" er en rolig låt preget av en lokkende panfløyte som ga assosiasjoner til gamle folkeeventyr.

"Red Army Blues" fikk med publikum på allsang, og skapte en stemning i salen som minnet meg om kommunistene i filmen «Gymnaslærer Pedersen». Mot slutten av låta sluttet bandet å spille, mens publikum fortsatte å synge (bortsett fra en bortenfor meg som ulte som en ulv). Det er bemerkelsesverdig hvordan Waterboys uttrykker følelser i musikken som underbygger tekstene. Neste sang har blitt min live-favoritt; "Medicine Bow". Her entret Wickham scenen med djevelmaske, og i løpet av låta fikk han også frem en diabolsk felespilling. Konserten nådde nye høyder, og bandet hoppet på scenen i ren spilleglede. "The Pan Within" var en god siste sang før ekstranumrene. Her fikk Mike Scott gjennom en stormende solo vist frem at det bor en stor gitarist i han, mer enn noe annet sted i konserten.

Ekstranumrene bød ikke på noen overraskelser. "Be My Enemy" holdt stemningen oppe før siste låt for kvelden. Scott tok seg tid til å tulle med publikum før de satt i gang med "Fisherman's Blues". Nå hadde publikum fått et knippe klassikere og salen var full av svært fornøyde folk. Allsang og trampeklapp er en god måte å avslutte nok en velykket konsert med The Waterboys.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Waterboys returnerer med stil

(29.04.25) Mike Scott er tilbake i noe som nærmer seg storslag.


Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende

(25.08.20) Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?


Mike Scott rider igjen

(17.01.15) «Long Strange Golden Road» … tro meg: Dette er en av de kuleste låtene som er lagd etter «Like a Rolling Stone».


Mike Scott: -Takk, Norge!

(15.07.10) Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.


Et helt middelmådig Waterboys

(17.06.07) Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang.


The Waterboys leverte varene på Bergenfest

(02.05.06) (Bergen/PULS): Det ble en god kveld for mimring da The Waterboys gjestet Ole Bull Scene før helgen. Skottene har gjestet Bergen flere ganger tidligere, og leverte etter sigende en legendarisk konsert sist de gjestet Ole Bull for fire år siden. Deres irskinspirerte rock har fortsatt sitt publikum, for denne konserten ble utsolgt i løpet av kort tid.


Universelt Waterboys

(10.11.03) (Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.


The Waterboys: Universal Hall

(18.06.03) Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.


På det jevne fra Waterboys

(01.12.00) (Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.


The Waterboys: A Rock In The Weary Land

(02.10.00) De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst – og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".


Waterboys på Norgesturné

(15.04.00) Mike Scott gjenoppliver The Waterboys og drar på Norgesturné i juni. Hvem han får med seg av de gamle medlemmene er imidlertid usikkert.


Lottomillionæren: Oppskrytt komedie

(08.07.99) Kassasuksess. Irsk. Fri for luksus, glamour og happy ending. Høye terningkast som peler på en snor. Tittallåt - ”Fisherman’s Blues” (Waterboys). Likefullt blir jeg verken overveldet – eller overbevist.


D'Sound i "S.O.S."

(14.06.99) D’Sound hviler ikke på Spellemannlaurbær. Nå akter de å surfe litt på navnet til regissøren Thomas Robsahm – og omvendt.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.