In Vain, slett ikke

Én time og 52 sekunder. Så kort er denne skiva. Bare 3652 sekunder. Heldigvis kan jeg sette skiva på repeat, og høre den igjen og igjen.

Av Siri Bjoner // 23.04.24

Ikke at jeg husket hvor jeg har hørt om In Vain før, og jeg var en stund usikker på om jeg kanskje blandet dem med In Flames men etter litt nitidig søk fant jeg at de spilte support for Ministry på Vulkan Arena i 2019. Om jeg ikke husker helt feil syntes jeg de var et kult band, men så forsvant de litt i chemo brain tåka.

Progressiv dødmetall fra Kristiansand, kalles de, men det dekker så dårlig. Dette er helt i tråd med Paradise Lost som var en av pionerene i gothrock, samtidig som In Vain har en blåserrekke som er et skaband verdig. Proggothmetall tror jeg egentlig er nærmest. Jeg er litt forelska i musikk fra Kristiansand for tiden, det skal innrømmes, med to deilige liveskiver fra Munch – «Live» og «Fist» og Cirkus Gilmour. Det er utrolig deilig å høre at det fortsatt kommer fantastisk musikk derfra!

«Det høres ut som om det er noen blåsere på «Eternal Waves» fra ca 3:22, stemmer det?» lød første meldingen jeg sendte til bandet. Konsentrasjon og fokus er oppskrytt, for det tok åttende låta før jeg skjønte hva jeg egentlig hørte på. «Det stemmer, både blåsere og strykere på skiva!» - jeg skal ikke si hvor mange dager det tok før jeg faktisk hørte strykerne på slutten av «Eternal Waves».

Musikk skal pirre så mange sanser som mulig. Seigmens «Berlin» slapp løs en million minner hos meg og Ministrys «Filth Pig» (1996) roer pusten og hjernen. Mye av det jeg hører, får meg til å ville danse over sommervarm skogmosebunn. En sjelden gang i blant får jeg gåsehud, som da Mistra dro i gang «Wuthering Heights» på Gamla.
Når blåserne setter i gang på «Eternal Waves» (ca 3:21) – fyttikatta, gåsehud over hele kroppen. Cello er mitt absolutte favorittinstrument, en god saksofon kommer også høyt oppe, men at jeg skal fly så høyt på ei blåserrekke at jeg faktisk ikke legger merke til strykerne – det er heftig. Egentlig kommer gåsehuden fra 2:20, for da begynner opptakten – men det er en liten teaser, og så tror man at det er greia, og så bare drar de i gang og av og til må jeg bare hoppe tilbake og høre på dette partiet igjen og igjen og igjen

«Eternal Waves» åpnet ørene mine. Dette er faktisk ikke ei bilskive for meg, fordi anlegget mitt er for dårlig til å få med alle nyansene (den går konstant likevel, da). Derimot har jeg tilbragt noen timer med full guffe på headset og det er nesten så jeg har lyst på fullt PA-anlegg hjemme for virkelig å få med meg alt. Her er ikke bare blåserrekke men en haug med strykere også. Og synth.

Problemet med denne skiva er at jeg kunne skrevet ei side om hver av låtene og jeg må prøve å begrense meg litt. Hvorfor måtte de lage ei skive som er så ufattelig bra? Der alle ni låter er like variert og interessante? Her er ingen kjedelige øyeblikk, ikke ei note for mye, dette er kunst på høyeste nivå.

Jeg skal innrømme det først som sist: jeg er skikkelig misunnelig på de som bor i nærheten av Karmøy og som får sett dem på Karmøygeddon. Dessuten kommer jeg til å få et skikkelig problem med å begrense meg til å lage en Topp Fem-liste i år dersom resten av årets utgivelser holder like høy kvalitet.

Jeg syntes at Munchs «Tiamotti» hadde passet perfekt inn i «Hardware» (1990), og «Where the Winds Meet» hadde vært vel så perfekt på end credits i «St. Elmo’s Fire» (1985). Sakssoloen på «Season of Unrest» er bare nydelig, før det tar av igjen så ... nei, jeg skal ikke banne, men dette er altså så fett.

Elementer fra så mange genre at det kanskje ikke egentlig burde funke, men det gjør det likevel. Jeg har allerede nevnt skablåserrekka, jeg må nesten hive inn litt symfonisk metall men vokalen er så stødig på alle låtene, her er ingen gauling, jeg har nesten litt lyst til å skrive at fyttikatta så sexy vokal men det er sikkert ikke lov så da avstår jeg fra det. Hadde jeg vært litt mer musikknerd kunne jeg sikkert slengt om meg med uttrykk som fete breaks (som jeg ikke aner hva betyr) men det er jeg ikke, derimot hører jeg på nok musikk til å vite at dette er faktisk rimelig unikt.

Og trommene er bare sjukt bra. Jeg digger band der trommene har så markert rolle. Jeg synes at noe av det beste med Pantera er trommene, og Tomas Haake (Meshuggah) er legendarisk – og så kommer Tobias Solbakk og er bare sjef.

Høres det ut som jeg driver litt fangrrrrling igjen? I så fall stemmer det garantert. Skal jeg være helt ærlig har jeg virkelig ikke lyst til å skrive dette ferdig, for da må jeg bytte til neste skive og skrive om den, og det som er sjukt er at neste skive på lista faktisk er Seigmens «Resonans» og tenk at jeg heller hører på «Solemn»! Dog skal det sies at jeg har hørt rimelig mye på «Resonans» også, altså.

Dette er så rått og blytungt og melodisk og fantastisk vakkert at jeg nesten føler for å personlig takke Johnar Håland (gitar, backingvokal), Sindre Nedland (vokal), Kjetil D. Pedersen (gitar), Andreas Frigstad (vokal), Tobias Øymo Solbakk (trommer, synth) og Alexander Bøe (bass) for denne skiva.

Tekstene har jeg ikke nevnt i det hele tatt, innser jeg. De er selvfølgelig råbra og vel verdt å leses dog er det enda bedre å høre dem. Og om du må høre på låtene mer enn én gang for å få med deg alt så gjør det ingenting, altså.

Og sånn i tilfelle det er uklart: fyttikatta for ei bra skive.

Låtliste: Shadows Flap their Black Wings // To the Gallows // Season of Unrest // At the Going Down of the Sun // Where the Winds Meet // Beyond the Pale // Blood Makes the Grass Grow // Eternal Waves // Watch for Me on the Mountain

Gjestemusikere må nevnes, for de gjør en så solid jobb: Madeleine Ossum (fiolin og bratsj), Ingeborg Skomedal Torvanger (cello), John Henrik Rubach (saksofon), Sigurd Dragon (trombone), Pål Gunnar Fiksdal (trompet), Tobias Øymo Solbakk (synth og strykerarrangement), Alexander Bøe (gitar), Davidavi Dolev (vokal)