Remastret Munch vekker åttitallsnostalgien

Når mine jevnaldrende klager over hvor gamle de er blitt, tenker jeg bare: «Ha! Hadde jeg vært yngre hadde jeg aldri hatt så mange sjukt feeeete konsertopplevelser!!!». Ikke minst fordi jeg fikk oppleve Munch live.

Av Siri Bjoner // 17.04.24

At Munch ble startet på min fjortenårsdag og la opp på min nittenårsdag har selvfølgelig ingenting å gjøre med at jeg synes at de antageligvis er Det Mest Interessante Norske Bandet Noensinne.

Det har aldri noensinne vært et band som Munch. Lydbildet deres er så unikt, så sært, så støyete uten at det egentlig er så mye støy. Av og til tenker jeg at det neppe finnes noe «avant garde» band jeg ikke liker, selv om det sikkert gjør det, men mye av det jeg lytter til havner i den kategorien. Industrial, rock, synth, kunst, overjordisk, seigt, mørkt, hinsides all fornuft. For hvordan kan man egentlig beskrive musikken til Munch?

Det er så mye lyder og instrumenter og sammen er lydbildet gigantisk. Hør bare på den hjemsøkende saksen på «Guilt», eller den suggerende bassen i «Addicted». Og gjennom det hele, den smått psykotiske, intense, overjordiske stemmen til Ivar Mykland.

Quartfestivalen 1994 ble avsluttet med gigantprosjektet «Dawn at Vara», der Mykland var en av arrangørene. Et helt sjukt bra teknoparty (dog dekker betegnelsen eventet så altfor dårlig) i Kasematte Møvig. Byggverket fra 1944 er surrealistisk brutalistisk og i mitt hode er det ikke noe lokale som hadde passet bedre til Munch. Når jeg nå hører den remastra versjonen av «Live» tenker jeg at disse låtene hadde passet perfekt til en skrekkfilm iscenesatt i Kasematten.

Som barn syntes jeg at B-siden til «Heroes» (Bowie, 1977) var litt skummel å høre på, kveldstid, om jeg var alene hjemme. Jeg har tidvis hatt samme følelse med Munch. Det er så hypnotiserende, suggerende, intenst, organisk, det fyller kroppen. Ikke minst blir jeg så glad når jeg hører skiva, fordi jeg var så heldig at jeg faktisk fikk oppleve dem live. Jeg aner ikke hvor mange tusen band jeg har sett live i årenes løp men denne konserten, den er fortsatt blant mine topp fem, for den var så utenomjordisk (det er en grunn til at Harald Hempel på lys anerkjennes som et medlem av bandet).

Tenk at lille Norge hadde så musikalske genier på 80-tallet. I følge «Ti i skuddet» lista fra desember 1986 lyttet Norge stort sett til Bryan Adams, Bon Jovi, Bonnie Tyler, Cutting Crew og Status Quo. Fem år senere var det Michael Jackson, Bryan Adams, Bonnie Tyler og Michael Bolton. Likevel greide et så utsøkt band som Munch å oppnå en slags kultstatus, både i Norge og i utlandet.

Munch ble sammenlignet med både Einsturzende Neubauten og Laibach, uten at det egentlig sier noe om musikken deres. Der er en gjennomgående melodiskhet som tyskerne og slovenerne først lot komme til uttrykk senere. Dog skal det sies at Munch ble foreslått for meg fordi jeg hørte på Neubauten og Laibach!

Har jeg lyst til å se dem live igjen? Nei. Faktisk ikke. Selv ikke om det hadde skjedd i Kasematten. Ingenting kan overgå minnet om Munch live anno 1991.

Jeg vil for evig og alltid være takknemlig til Alf Solbakken (gitar), Harald Hempel (lyd), Ivar Mykland (vokal), Jarle Johansen (lys), Lars Årdal (tangenter), Rich Nordskog (trommer) og Rune Bergstø (bass) for Munch, for T23, for alt de har betydd for norsk musikkhistorie.

Dævven for et band de var.

Låtliste: Intro // Stranger // Car // Guilt // Addicted // Numb Thoughts // Strangle // Chaingang // Thrill // Astral Scooter // Old Volcano // Watching // Summer // Emptiness // Golden Gun // Kapoff // Mouse // Tiamotti // Fun