Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

In Vain - 2000-tallets beste norske band?

Hadde jeg litt høye forventninger til dette gjensynet med sørlandsbandet? Absolutt. Særlig når de på forhånd fristet med «...og kanskje blir det både «Hymne til Havet» og andre klassikere!». Nå kan man selvfølgelig argumentere med at alle låtene til In Vain burde få umiddelbar klassikerstatus, for låtskriver Johnar Håland er en liten mester i å sørge for at alt de slipper er fantastisk (synes jeg).


In Vain / John Dee / 31.05.25


Denne konserten har jeg gledet meg til siden september. Eller kanskje egentlig siden jeg så dem som support for Ministry i 2019. Noen artister kan man se igjen og igjen og aldri bli lei, fordi de har en så rik diskografi å ta av og de er et fyrverkeri på scenen.

Energien er på plass fra første sekund. Kudos til lydmannen, for jeg har vel aldri hørt så bra lyd i John Dee noensinne. At bandet er så tight, heftig og intenst dyktige at jeg nesten blir litt andpusten er bare moro.

Jeg må innrømme at da vokalist Kjetil sa at «Nå er det på tide med en ballade» reiste nakkehårene seg bittelittegranne, for «Hymne til Havet» må være en av de vakreste balladene som finnes! Og den var ekstra balladete og ekstra vakker i går. Så fikk jeg aldri ønsket mitt om å høre Sindre live oppfylt. Hyllesten til Sindre som vi mistet så alt, alt, alt for tidlig i vår var vakker. «Season of Unrest» er ei nydelig låt og teksten treffer hardt.

Etter konserten på Parkteatret skrev jeg at jeg syntes In Vain var et av Norges beste band for tiden. Etter å ha spilt hele diskografien fra første til siste låt utallige ganger siden september, må jeg justere meg litt. Jeg synes faktisk at In Vain er det beste norske bandet som har blitt startet dette årtusen. Etter gjentatte gjennomspillinger er det fortsatt ikke en eneste låt i spillelista som jeg hopper over.

Konserten i går bare bekreftet det. Vi fikk et utvalg fra de siste fire skivene deres. Variasjon i hver låt og mellom de forskjellige låtene, og det er så rått og melodisk og gjennomført fantastisk at jeg var i min helt egne lille boble. Glemte nesten å ta bilder. Vil bare høre mer av dette fantastiske proggothmetalbandet fra Sørlandet. Norge fortjener ikke In Vain, de er nesten litt for bra.

Dermed er det en liten mulighet for at jeg må komme meg på Spetakkelfestivalen i Larvik i november ...

Låtliste: Shadows Flap Their Black Wings // Seekers of the Truth // Hymne til Havet // Blood We Shed // Season of Unrest // Captivating Solitude // At the Going Down of the Sun // Image of Time // Against the Grain


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vi vil ha mye mer, In Vain!

(17.11.25) En knapp time med Norges beste post-2000 band er absolutt ikke nok.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.


En magisk aften med In Vain

(04.09.24) Så rått. Så ekstremt kult. Så sjukt solid.


In Vain, slett ikke

(23.04.24) Én time og 52 sekunder. Så kort er denne skiva. Bare 3652 sekunder. Heldigvis kan jeg sette skiva på repeat, og høre den igjen og igjen.


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.


Resjemheia - ikke akkurat felegnikk

(30.12.25) Jeg kommer garantert til å si til noen av de må lytte til Hesjemreia. Til både band og de det måtte gjelde, beklager jeg på forhånd. Dette går heller under «kjært barn har mange navn» enn at jeg ikke liker Resjemheia.