Munch - dævven for et band de var
21. desember 1986 klokka 2010 skjedde to ting: jeg ble 14 år, 12 timer og 30 minutter, og Munch ble startet. Sistnevnte er betraktelig viktigere enn førstnevnte.
Jeg har sagt det mange ganger før og kommer til å gjenta det igjen: Det har aldri noensinne vært et band som Munch. Bandet ble sammenlignet med industrialstorheter som Einsturzende Neubauten og Laibach, men Munch var på alle måter så veldig mye mer enn de to nevnte.
Når det gjelder definisjonen av industrial – derom strides de lærde. Puristene mener at det har kun blitt gitt ut ei skive som kan kalles industrial, Throbbing Gristles «The Second Annual Report» (1977) og at alt siden har vært kopier. Jeg tør påstå at en av de første industrialskivene er «Metal Machine Music» (Lou Reed, 1975), men det var ei så heftig skive at han visstnok skal ha sagt «Det er bare idioter som hører hele skiva i ett». Jeg kjøpte den tidlig på åttitallet en gang. Jeg sleit meg gjennom den på trass, men det tok mange pauser. Den har stått i hylla siden.
Blixa Bargeld fra Einsturzende Neubauten nekter plent for at de er et industrialband, dog tør jeg påstå at ethvert band som bruker industriverktøy på scenen og der deler av musikkbildet inkluderer vinkelsag på selve scenen og betongsag for å herpe gulvet (Lakkegata skole, 1984) må nok finne seg i å bli kalt industrial.
På den andre siden av dammen åpnet Jim Nash og Dannie Flesher den første Wax Trax!-butikken i Denver på midten av 1970-tallet før de solgte og flyttet butikken til Chicago i 1978, og startet det som skulle bli det ledende amerikanske industrialplateselskapet. Diskografien til Wax Trax! er lang og deilig og inkluderer mange utrolig bra band.
Når jeg hører opptaket av debutkonserten til Munch, i Arendal 15. mai 1987, tenker jeg at dette er den norske versjonen av industrial og den sparker fletta av samtidsbanda. Opptaket ble oppdaget ved en tilfeldighet og det ligger mange timer med remastering bak det produktet vi i dag kan kose oss med.
1987 var halvveis mellom Neubautens «Halber Mensch» (1985) og «Haus der Luege» (1989). Laibach ga oss «Opus Dei» - den første utgivelsen deres på Mute Records, som var atskillig mer publikumsvennlig enn «Nova Akropola» (1986). At Tomaž Hostnik (den første vokalisten til Laibach) tok sitt liv 21. desember 1982 tror jeg var tilfeldig når det gjelder datoen til Munchs fødsel og død.
Mai, 1987. Der Laibach brukte totalitære virkemidler og gjorde om poplåter til stramme, rigide militærmarsjer, og Neubauten eksperimenterte med støy og ulyd, fikk vi Munch – som lagde kunst på scenen. Provoserende, ja, konferansieren som takker dem for konserten høres litt ut som om hun ikke helt forventet et band som Munch og kanskje hun takket dem for at de var ferdige mest av alt? Det hadde vært litt morsomt.
Fire av låtene er de samme som på «Live (Remastered 2024)» så jeg har selvfølgelig sammenlignet dem for å se utviklingen. «Tiamotti» er komplett forvandlet fra 1987 til 1991. Jeg har litt lyst til å påstå at den var en inspirasjon for Ministrys «The Land of Rape and Honey» (1988) og hadde passet bedre i filmen «Hardware» fra 1990 enn nevnte «Stigmata», eller noen av de andre låtene fra filmen – og der er det mye bra.
«Tiamotti» er teatralsk. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å oppleve den live i Arendal. I 1991 er den nesten glattpolert og totalt ugjenkjennelig, i 1987 drønnet den og skapte marerittaktige bilder, litt som Laibach, men der slovenerne bruker totalitære virkemidler så er Munch en grøsserfilm verdig. Introen kommer fra en legendarisk drøy tegneserie, så om du er lettkrenket, ikke lytt til teksten!
Munch er kunst. Munch er suggerende og provoserende og hypnotiserende. Munch er en multimediainstallasjon på scenen. Munch er en samling musikalske genier som sammen laget magi. Munch var så forut for sin tid at de ikke ble satt tilstrekkelig pris på.
Munch hadde aldri i livet kunnet oppstå i dag.
Som en av de som var så heldig å få med seg Munch live, er jeg utrolig takknemlig for at Lars Årdal har tatt jobben med å vaske, rense, dulle og remastre denne banebrytende konserten. Jeg føler at jeg er tilstede i publikum. Jeg kan se for meg bandet oppe på scenen, jeg føler energien, dersom noen hadde tilbudt meg en tur i en tidsmaskin hadde jeg kanskje valgt denne kvelden?
Munch anno 1987 var rått og brutalt og sexy og intenst og absolutt ikke noe du hadde spilt for bestemora di. Lyden på skiva er perfekt sånn sett. Der «Live (Remastered 2024)» er vakker og klokkerent og helt perfekt egentlig, er «Fist: Live in Arendal 1987» kanskje nærmere det jeg forbinder med opplevelsen Munch. Jeg husker da jeg fikk tak i den doble kassettutgivelsen «Moments of Movement» (dbut/KomKol Autoprod, 1992) og kunne lytte til den i min walkman, som kunne tas med på tur. De kassettene ble spilt i filler. Det var noe helt annet å ha Munch på øret mens jeg vandret mellom gamle forfalne bygninger eller i skumle skoger eller langs øde landeveier enn å høre på det på stereoen hjemme.
Rykter tilsier at de tok navnet fordi de ønsket å gi en tilsvarende opplevelse som Edvard Munchs kunst. Jeg har vel aldri hatt noe særlig forhold til Munch som maler men sammenligningen er der. Mørkt og dystert, nakent og tungt, postapokalyptisk i en preapokalyptisk tid.
Jeg håper det dukker opp flere opptak. Jeg aner ikke hvor mange låter Munch rakk å lage i de fem årene de eksisterte, men det spiller ingen rolle, for jeg tror at hver iterasjon av alle låtene er interessant og spennende. Det er sjelden jeg bruker «organisk» om musikk, men for meg er Munch organisk. Endringen i låtene fra første til siste runde er intens. Du hører at det er samme grunnstammen men endringen er så tydelig udefinerbar, så vakkert parafrasert, med så uendelig fantastisk resultat.
Livet er fullt av tilfeldigheter, og tenk at jeg var så utrolig heldig at tilfeldighetene lot meg få oppleve Munch.
Dævven for et band de var.
Låtliste: Intro // Tiamotti // Youth // Rape // Golden Gun // Kill // Emptiness // Fun // 4.36
Del på Facebook | Del på Bluesky