De greske gudene forutså akopalypsen
Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.
«Mission failed there is no turning back // Our story will be painted black // I leave my final message for this log // May return as metal, wires and cogs»
Oria er et gresk band som består av Leonidas Plataniotis (vokal, gitar), Thanasis Kostopoulos (gitar), Stefanos Papadopoulos (bass) og Jordan Tsantsanoglou (trommer). De begynte å spille sammen i 2018, ga ut debutskiva «Sublimation(s)» i 2020, og dette er altså andreskiva.
Når jeg får skrivesperre, som skjer mye oftere enn skrivekløe, hender det jeg finner annen musikk som kan vri huet unna sporet jeg sitter fast i. Det hjelper sjelden, men jeg oppdager mye ny musikk på den måten! Som Oria, som i hjernen min har blitt hetende alt mulig annet rart. Litt vrient når jeg skal søke dem opp på strømminga. Det har jeg nemlig gjort mange ganger siden navnet først havnet hos meg.
Dette kunne vært ei bra progmetall-skive, men det er det ikke. Etter knappe 15 sekunder setter ene gitaristen i gang med å lage noen lyder som er helt hinsides og han fortsetter med det gjennom alle låtene. Det minner kanskje bittelitt om Zeal & Ardor, men her er ingen rolige partier, det er fullt trøkk fra start til slutt og jeg bare må høre mer av den gitaren.
«This Future Wants Us Dead» er ikke ei bra skive, den er ei dødsfet progdødgroovemetall-skive med de mest fantastiske, dystre, postakopalyptiske tekstene. Bandet spiller så tight og er så dyktige at jeg håper de snart tar turen til Oslo, for dette vil jeg oppleve live.
«Kill the snake // That breeds hate // Liberte, Egalite»
Spenstige låter med mange herlige breaks. Trommene dundrer av gårde, og vokalen er intenst bra. Energisk og agressivt og melodisk og lett, ledig og beintungt. Og gjennom det hele, gitaren som låter som om han gjør direkte uanstendige ting med den, lyder som jeg manglet i livet mitt uten å vite det.
«Let’s believe, there’s still love inside a heart of steal // We must find the parts that make our lives meaningful // We embrace no gods and no masters // All the memories I can take them here // My immortality is accepted here // All the memories are what keeeps us near // Find the good in them and you’ll live with grace»
Oria er ikke for de som har en sart sinn. Derimot kan den gjerne anbefales til tur i skauen (i dag persa jeg med en elleveminutterogfemsekunderskilometertakk) for det går virkelig over stokk og stein når energien er så intens at man bare må la beina følge takten, og når den endrer seg tar man et lite hopp.
Dessuten synes jeg det er veldig morsomt at han synger om Vessel og Eden og undres over om det er en link til Sleep Token der. Og om en knapp uke spiller endelig In Vain og Halcyon Days i Oslo igjen. Så inntil Oria besøker Norge, får man nøye seg med disse banda!
Låtliste: Metamorphocene: The New from the Shell of the Old // Pirates, Parrots and Parasites // Clouds of Anatta // Guided by the Hand of G.O.D.S. // Chthonic Uprising // From Wastelands to Vile Hands // Terragenics // The Islandead // Tantalia // Slow Down, Take a Breath and Bury the World that Was
Del på Facebook | Del på Bluesky