Ministry – mitt “livsband”

Av og til har man gleden av å vokse opp med et band og ha dem aktive til langt opp i voksen alder. Ikke bare aktive, men som like bra nå som da man første gang hørte dem!

---

Ministry / Vulkan Arena / 25.06.2019

Av Siri Bjoner // 26.06.19

---

Ministry er mitt “livsband”. Tidlig 80-tall hørte jeg på Bowie, Depeche, Adam and the Ants, Lou Reed og Gary Numan, og hadde venner i England som introduserte meg for mye morsomt og rart som jeg aldri noensinne hadde fått med meg uten dem - deriblant Ministry. “With Sympa-thy” var en perfekt popskive på den tida, og etter hvert som jeg ble tenåring og økte piggtrådnivået på Walkman’en, gjorde Al Jourgensen og co det samme.

Min første Ministry-konsert var på Quartfestivalen i 1996 - Sphinctour, Filth Pig. En fantastisk rå konsert - som dessverre markerte begynnelsen på slutten av (første runde av) mitt intense forhold til Ministry. For skivene som fulgte syntes jeg var kjedelige, det var for mye støy som erstatning for det magiske industrielle som fantes på tidligere skiver.

Men, det var dette med barndomsband, da. Litt som gamletanta du ikke er helt sikker på om du egentlig liker men du drar i bursdagen hennes hvert år, for å være høflig. Du kjøper den nye skiva fordi du vil støtte bandet, du drar på hver eneste konsert i håp om litt magi, men du er i grunnen fornøyd om de speller “Psalm 69” og “LiesLiesLies” og “Filth Pig” - eller kanskje du egentlig er fornøyd om du innimellom thrashbråket gjenkjenner noen golden oldies. Det skal Ministry ha, de har alltid spelt minst en gammel fænfavoritt.

En dag sitter du og zæpper litt på Youtube, det er 2017, og plutselig er du tilbake på 90-tallet for den låta kunne vært på “Filth Pig”-skiva eller endog tilbake til “Psalm 69”, og du øyner et lite håp, som om tanta plutselig gir deg ei flaske Diebolt-Vallois Fleur de Passion 2008 og ikke (den kjipeste av de kjipe) Black Tower 2012.

“Antifa” fjernet enhver tvil om hvorfor man har lyttet til Ministry i 35 år. Det var på tide å blåse støv av de gamle skivene, ta av shrinkwrapen på de nyeste, forbanne seg selv når man finner to uåpna eksemplarer av samme dårlige skive, og starte på begynnelsen. Gjenoppdage bandet som har fulgt meg fra barndom til i dag. Finne ut at det er gullkorn på alle skivene som har kommet siden 1996.

Men så var det dette med konsert, da. Ministry på Rockefeller i 2017 hadde like elendig lyd som i 2003, 2008 og 2012. Det var greit når de holdt på med thrash, men tilbake på sitt mer melodiske funker det ikke bra.

Så kom 2018 med “AmeriKKKant”, juvelene “Twilight Zone” og “Victims of a Clown” og jeg bur-de strengt tatt satt meg dypere i kredittkortgjeld, men det holdt å skeie ut med én London-konsert i fjor. Dessuten regnet jeg med at de snart kom tilbake til Oslo.

Da det ble annonsert at de skulle spille på Vulkan Arena, ble jeg glad. Etter Laibach på Vulkan var jeg overlykkelig og gledet meg som en unge til 25. juni - endelig har vi fått et konsertsted i Oslo med bra lyd!

For de av oss som fryktet at alt var slutt etter at Mike Scaccia døde i 2012 - det er en ny, bein-hard og lenge etterlengtet giv i årets Ministry. På scenen er bandet sterkere enn på lenge - Sin Quirin på gitar (RevCo, Lords of Acid og mange flere; straight edgeren har nok hatt stor betydning for at bandet fremdeles turnerer), John Bechdel (Prong, Fear Factory, Killig Joke etc.) på keyboards, Paul D’Amour (Tool) på bass, Cesar Soto på gitar og Derek Abrams på trommer. De to sistnevnte er kanskje ukjente navn for de fleste, men med lang erfaring som studio- og turnémusikere ble de headhunta av Al og Sin. Smart trekk.

Det eneste som manglet på Vulkan var full sal. Bandet var så tight som det er mulig, lyden var helt perfekt, det var ei god mosh pit (som jeg ikke har sett siden Quarten), men herregud, bandet. Konserten. Dette var Ministry i storform, rått og tungt og melodisk og støyete som bare de kan!

I forbindelse med sleppet av “Industrial Accident: The Story of Wax Trax! Records” (og 30-årsjubileet til “Land of Rape and Honey”) var det en håndfull konserter i vinter der setlisten besto av mesteparten av “Land of Rape and Honey” (LORAH) fra 1988 og et par RevCo-låter.

Konserten i Oslo ble dermed en praktforestilling, med “Amerikkkant” i sin helhet, og Stigmata/The Missing/Deity fra LORAH, NWO/Just One Fix/Jesus built my Hotrod fra “Psalm 69” (1992), Thieves fra” The Mind is a Terrible Thing to Taste” (1989) og RevCo sin No Devotion.

Uncle Al er tilbake i storform. Ministry har trolig aldri vært så bra live som de er for tiden. Nå venter vi bare på at det skal bli noe av ryktene om samarbeid med Paul Barker, ny skive fra RevCo, ny skive med Lard, jubileumsturné for “The Mind Is a Terrible Thing to Taste”, ny musikk og ny skive fra Ministry ... En ting er sikkert: Så lenge Trump forblir ved makten, vil Uncle Al ha noe å si.

Set list: Twilight Zone, Victims of a Clown, We’re tired of it, Wargasm, Antifa, Game Over, AmeriKKKa, The Missing, Deity, Stigmata, Jesus built my hotrod, Just one fix, N.W.O., Thieves, No devotion.

På spillelisten mens jeg skriver: Hizbollah, You know what you are, So what, Scare Crow, Un-sung, Bloodlines, Thieves, Stigmata, Ghouldiggers ...

MINISTRY
Vulkan Arena, 25. juni 2019

---

Del på Facebook | Del på Bluesky