Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Vi vil ha mye mer, In Vain!

En knapp time med Norges beste post-2000 band er absolutt ikke nok.


In Vain / Jotron Arena/Spetakkelfestivalen / 14.11.25


Vi sitter på fotografrommet etter konserten. Arendalsfotografen og jeg, vi er svorne fæns av Robbeband. «Altså, nå de komme tilbake til Oslo snart, det er jo evigheter siden sist!» utbryter jeg og hun ser på meg som om jeg er verdens dummeste. Strengt tatt er jeg det, for jeg så dem sist på John Dee i mai, og hun har ikke sett dem på absolutt evigheter. Kanskje Parkteatret i fjor?

En knapp time med Norges beste post-2000 band er absolutt ikke nok. Det vil aldri være nok. Aller helst skulle jeg bare fotfulgt dem på turnéer og sett dem spille igjen og igjen og igjen. Noen avhengigheter er nesten sunne, tenker jeg.

Lyset er elendig gjennom hele konserten, noe som gjør fotografering vanskelig. Spiller ingen rolle. Har jeg en håndfull greie bilder, er jeg hæppi. Denne konserten er tross alt hovedgrunnen til at jeg har kjørt til Larvik. Seigmen også, selvfølgelig, men dem ser jeg igjen i desember.

I mai «glemte jeg nesten å ta bilder». Et utmerket tegn, at konserten er så himla bra at jeg helst ikke vil kaste bort et sekund med å se gjennom søkeren på kameraet.

«Og bassisten, da, så du han gliste gjennom hele konserten eller?» For anledningen hadde de fått en lånebassist, fra Kjetils andre band Våde. Sander Batuhan Tesdal gjorde en stø jobb og var nok den lykkeligste fyren på scenen gjennom hele festivalen. Jeg skjønner’n godt, jeg, tenk å få gjeste med In Vain, lzm!

Ikke at vokalist Kjetil er langt bak med det herlige gliset sitt, altså. Og det låter akkurat så fett og tight og rungende og gigantisk og magisk som det skal. Et utvalg låter fra den rike diskografien deres og alt er bare helt perfekt. Konserter blir ikke bedre enn dette. Når jeg skal skrive min «Fem beste konserter»-liste får jeg vurdere om In Vain skal få to plasser eller om jeg kan slå dem sammen. Har man blitt godt voksen, har man lov til å fængrrrrrle vilt og hemningsløst og jeg tror ikke noen blir overrasket over at de topper den lista.

Om du fortsatt ikke har hørt en eneste låt med In Vain, er det på tide. Begynn med «Solemn» (2024). Last ned hele diskografien og begynn på begynnelsen, med «The Latter Rain» (2007) på skiva med samme navn. Kom deg på konsert.

Det ryktes noe om spennende nyheter. Jeg krysser fingrene for at det kommer både ny utgivelse og lang, lang, lengre enn lang turné neste år.

Låtliste: Shadows Flap Their Black Wings // Hymne Til Havet // Season of Unrest // Captivating Solitude // At the Going Down of the Sun // Image of Time // Against the Grain


Del på Facebook | Del på Bluesky

Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


In Vain - 2000-tallets beste norske band?

(02.06.25) Hadde jeg litt høye forventninger til dette gjensynet med sørlandsbandet? Absolutt. Særlig når de på forhånd fristet med «...og kanskje blir det både «Hymne til Havet» og andre klassikere!». Nå kan man selvfølgelig argumentere med at alle låtene til In Vain burde få umiddelbar klassikerstatus, for låtskriver Johnar Håland er en liten mester i å sørge for at alt de slipper er fantastisk (synes jeg).


De greske gudene forutså akopalypsen

(24.05.25) Dette kunne vært ei bra progmetallskive. Her er ingen intro, fullt kjør fra første sekund, og akkurat det varer i fjorten sekunder. Etter det ... vel. Blanda drops.


En magisk aften med In Vain

(04.09.24) Så rått. Så ekstremt kult. Så sjukt solid.


In Vain, slett ikke

(23.04.24) Én time og 52 sekunder. Så kort er denne skiva. Bare 3652 sekunder. Heldigvis kan jeg sette skiva på repeat, og høre den igjen og igjen.


Chrissie Hyndes vidunderlige duetter

(17.11.25) Det er bare å finne fram de deiligste inneklærne du har og la det stå til. Tenn opp i peisen og hent deg noe varmt å drikke. Gjør deg klar for en elskovsstund med Chrissie Hynde.


Vi vil ha mye mer, In Vain!

(17.11.25) En knapp time med Norges beste post-2000 band er absolutt ikke nok.


Dylan-evolusjonens første fase systematisert

(15.11.25) Denne boksen dokumenterer stegene på en overveldende måte. Alle som er interessert Bob, musikkhistorie, kreativitet, samfunnsgeografi, politisk historie og dets deja vu med vår samtid bør kjøpe den som førjulsgave for seg selv. Så viktig er den.


Hypnotiserende Destroyer

(14.11.25) Dan Bejar og hans seks mann sterke lag åpner overraskende sterkt. Vi lar oss fort fange i den hypnotiserende stemningen og det detaljrike lydbildet. Konserten som helhet fremstår dynamisk og innholdsrik, og gir lyst til å gå i dybden på de sju albumene vi fikk smakebiter fra.


Snille zombier vil redde verden

(13.11.25) «We all know love is stronger than hate, but that isn’t very metal, so instead we say: Don’t get bitten by the wrong ones!» - klar tale fra Dr. Dead, leder for en gjeng med levende zombier som tilfeldigvis ser mer ut som ghouls - demonio necrófago, som det så fint heter på spansk. Gjenferd er så kjedelig ord, synes jeg.


Siste skrik fra Florence + The Machine

(12.11.25) Du vet den følelsen du får når noen setter seg ned med deg og vil ha en prat. Stemmen senkes, tempoet roes, og hvert ord kommer med en tyngde som får deg til å rette deg litt opp i stolen. Du vet at dette blir alvor. Sånn er det hver gang jeg hører på Florence + The Machine – også på det nye albumet "Everybody Scream", Florence Welchs sjette studioalbum så langt i karrieren.