Meshuggah - de ubestridte kongene av ekstremprogmathcoremetall

Kompisene som syntes en brytekamp utenfor Sentrum Scene var den perfekte avslutningen til kvelden har forlatt stedet, etter at de har blitt snublet over mer enn én gang. Summingen har gitt seg og de fleste har gått hjem. Det som slår meg, er hvor mange som syntes at konserten var jævlig. Dere vet at det finnes andre adjektiver, eller?

---

Meshuggah / Sentrum Scene / 20.04.23

Av Siri Bjoner // 21.04.23

---

Jeg treffer høyttalerkompisen og den reiselystne før konserten. De mimrer godt om førstekonserten til Meshuggah på Sentrum Scene, 29 år tidligere. “Vi var kanskje et dusin folk, og ingen skjønte noe som helst, og så spilte de sammen med Clawfinger, snakker om helt feil band sammen!!!”

Clawfinger spilte rapmetall som var lett å bænge til. Meshuggah har aldri spilt noe som helst som det er enkelt å verken bænge eller poge til. Anmelderen kalte dem et “dårlig plagiat av Pantera”. Det var få som skjønte denne støyen fra Umeå. Og det bør nevnes at det var høyttalerkompisen som introduserte meg til de svenske gudfedrene av mathcore i sin tid (“Dette er demotejpen deres! Hør så kult det låter allerede da! Og nå er de bare helt sjukt rå!”).

Meshuggah er ikke et enkelt band. “Helt sjukt” er i grunnen passende betegnelse, for hvordan i huleste greier de spille så komplisert og likevel være så tight? Det er temposkifter inni temposkifter. Mattemetall. Geometrisk og tonnesvis med lag.

Jeg har sett supporten, det har ikke kompisene. “Jeg er bekymra for å spørre – men hvordan var lyden?” Dette er ganske helt garantert sikkert siste konserten til Meshuggah i Norge. Den må være perfekt. “Litt grautete” svarer jeg, som sant er. Fortvilelsen lyser. Bekymringen blir bare marginalt mindre da jeg minner han om lydforskjellen på Epica og Apocalyptica i januar.

Rita skriver i sin anmeldelse av Catch Thirtythree (2005) “Ikke et eneste grep er tilfeldig, og ikke en eneste vokallinje er plassert skjødesløst.” Da må lyden være helt feilfri perfekt.

“Du må skrive at du ble tvunget til å skrive en god anmeldelse!” sier den reiselystne. “Ja, for vi veit hvor du bor!” ler høyttalerkompisen. Jeg vet at han er allergisk mot katter, så jeg er ikke nevneverdig bekymra for akkurat den trusselen.

I anmeldelsen av liveskiva som kom i 2001 – Alive – skriver AJ: “Det låter tøft, rått, progressivt og sludgy thrash av mye av det dette bandet gjør.” “Immutable” kom i fjor og er “sjukt bra, bare høøør!” (null poeng for å gjette hvem som sa det) og jeg er selvfølgelig helt enig.

Tilbake til det jævlige. Jævlig kult, jævlig heftig, jævlig intenst, jævlig rått, jævlig hyggelig, jævlig tøft, jævlig perfekt, jævlig fantastisk. Meshuggah spiller nemlig aldri en dårlig konsert. Selv uten bassist spiller de ikke en dårlig konsert. Da gjør de bare litt om, og så spiller gitaristene basslinja også. I tillegg til verdens mest kompliserte gitarspill. Man kan bli matt av mindre.

På Sentrum Scene var de fulltallige. I motsetning til blodfænsen (“Du må skrive det! Vi har hørt på dem siden oppstarten! Det finnes ikke mer blodfæns enn oss!”) har jeg bare sett dem live noen få ganger, men dette er en konsert jeg også har gledet meg til lenge.

Mosh piten kokte. Det gjør det i grunnen alltid med disse gutta. Den største overraskelsen i går var faktisk aldersspennet – for det var mye skjegg og blanke isser. Moten blant dagens unge er visst skjegg og blank isse. Hovedvekten av publikum var unge. Jeg har blitt vant med at gamle band trekker flest av sine gamle fæns, men ikke i går. “De kunne vært barnabarna våre” ler jeg til kompisen. Blikket han sender meg sier alt.

Og selvfølgelig skuffer ikke Meshuggah. De ubestridte kongene av ekstremprogmathcoremetall. Det er akkurat så rått og energisk og intenst som det skal være. Meshuggah betyr gærn på jiddisk, og det passer perfekt. De hadde nok passa enda bedre på ei større scene enn Sentrum, men jeg var glad til – du veit du er på metallkonsert når du er helsvett etter å ha fotografert et par låter, og foran scena på Spektrum kunne det fort blitt en halvmaraton for å holde tritt med bandet.

Meshuggah kunne nok solgt ut Sentrum flere kvelder på rad. Det var mange som ikke fikk tak i billett, for det var ingen som regnet med at det kom til å bli utsolgt i løpet av et par uker. Dersom Meshuggah legger opp (trommis Tomas Haake sliter med eksem i henda) så var dette den mest perfekte avslutningen for fænsen. Og blodfænsen. Til dere som ikke fikk billett: Ja, det var akkurat så perfekt som dere fryktet at dere gikk glipp av. Unnskyld, jævlig perfekt. Jævlig føkkings perfekt.

Setliste: Broken Cog, Light the Shortening Fuse, Rational Gaze, Pravus, The Hurt That Finds You First, Ligature Marks, Born in Dissonance, Mind's Mirrors, In Death - Is Life, In Death - Is Death, The Abysmal Eye, Straws Pulled at Random, Demiurge, Future Breed Machine

---

Del på Facebook | Del på Bluesky