Infernalsk hete dager på M’era Luna-festivalen 2000

Et passende engelsk uttrykk for årets M’era Luna-festival må vel være: "In the winter the goths are cool, in the summer they are hot". Stekende sol og 30 grader i skyggen gjorde at enhver av de 25.000 festivalgjengerne sikkert slet en hel del – spesielt siden majoriteten av publikum var sortkledde gothere. Det koster jaggu å være kul! Selv om goth-sjangeren har en tydelig oppadgående trend i Norge, er det likevel enormt langt frem til hva Tyskland klarer å by på: M’era Luna alene hadde storheter som Sisters of Mercy, Tiamat, VnV Nation, Mission UK, Fields of the Nephilim, Marc Almond. Blant disse hadde de også fått plass til norske Zeromancer og Madrugada.

---

/ /

Av Anonym // 31.08.00

---

Det er første gang M’era Luna-festivalen arrangeres, men det betyr absolutt ikke at det er nybegynnere som står bak. Arrangørene har tidligere vært ansvarlige for den etterhvert så anerkjente Zillo-festivalen som frem til i fjor ble arrangert på samme sted, nemlig i byen Hildesheim som ligger en times kjøring syd for Hannover.

Festivalen ble avholdt lørdag 12. og søndag 13. august, men det fleste deltagerne ankom allerede fredag kveld. Mange fikk dermed gjøre seg kjent med det velegenede stedet for å arrangere en slik stor festival; en nedlagt flyplass med veldig store arealer for camping, flystriper som egnet seg veldig bra som parkeringsplass, og hangarer som fungerer greit som konsert- og fest-lokale.

ZEROMANCER

Første konsert på programmet var tidlig lørdag morgen klokken 11 – kanskje ikke så rart siden hele 41 band skulle på scenen i løpet av to dagene. Selve festivalområdet bestod av en stor utendørsscene, en mindre scene inne i en hangar som lå et kort stenkast fra hovedscenen, et par "chill out"-telt og en imponerende mengde boder hvor alt fra bratwurst til flotte barokk-inspirerte antrekk og hodeskalle-askebeger i gips ble solgt – noe for enhver og en stygg kilde for tømming av lommeboken. Alt ble organisert med en imponerende nøyaktighet som bare tyskere klarer. Aldri før har undertegnede opplevd at en tidsplan blir fulgt så til de grader på sekundet – all heder til arrangørene!

Andre band på programmet denne solfylte dagen var norske Zeromancer, tidligere kjent som Seigmen. De spilte inne i hangaren, noe som førte til at lydkvaliteten ikke var den beste.

Men, tross dette, gjennomførte nordmennen en stødig gjennomgang av et musikalsk materiale som burde passe tyskerne bra. Det virket i alle fall de vel 1000 tilstedværende likte det de hørte og så.

ZEROMANCER: I fullt dagslys (Foto: Trond Hjorteland)

Zeromancer kan gjøre det veldig bra i Mellomeuropa med sin nye, hardere stil á la Marylin Manson og Nine Inch Nails. Kanskje Zeromancer virkelig kan ta det store steget ut på verdensmarkedet som Seigmen aldri helt klarte?

Etter dette hyggelige gjensynet, var det bare å begynne å planlegge dagen fremover. Når skulle en klare å knipe inne en matpause og andre nødvendigheter i dette tette, imponerende festivalprogrammet? Vel, det løste seg i grunnen automatisk: den enorme varmen gjorde sitt til at mye av dagen ble brukt til å sitte i gresset foran hovedscenen, fortrinnsvis i skyggen av et eller annet.

FAITH AND THE MUSE

Neste band som engasjerte undertegnede var amerikanske Faith and the Muse. Dette er et band i hovedsak bestående av William Faith (fra blant annet Christian Death og Mephisto Waltz) på gitar og Monica Richards på vokal.

De har mange etniske influenser, spesielt keltiske, og er en skjønn forening av elektronikk og mer enkle a capella-aktige innslag med vokal og trommer. Dette er et band som bør interessere de fleste som setter pris på band som Dead Can Dance og Cocteau Twins. Bandet klarte seg meget bra på den store hovedscenen – til og med de mer etniske innslagene fungerte, mye på grunn av vidunderlige vokalpartier.

Neste storhet på hovedscenen var Marc Almond fra det nå så historiske Soft Cell. Ingen tvil om at denne karen fremdeles kan levere varene! En kombinasjon av nyere matreiale og godt gammelt fra Soft Cell-perioden. En "golden oldie" som uten tvil har ting å by på.

MISSION UK

Fra nå av avløste den ene storheten den andre på hovedscenen. Neste band ut var Mission UK, som definitivt er legendariske i goth-genren. Etter flere år med vileløs vandring ute i det tomme intet, har de nå tatt til vettet ved å plukke opp igjen det gode gamle materialet fra deres fem første plater.

Publikum så ut til å sette pris på denne kavalkaden av gode gamle slagere, og med en særs fin humoristiske tone klarte de virkelig å skape engasjement. Et sitat fra vokalist Wayne Hussey som kommer til å sitte i pannebrasken en stund er: "My name is Wayne Hussey and that guy over there is Craig (Adams) – remember those names: We might be big one day." – bandet har nå drevet på i over 20 år!

Et annet fornøylig innslag var da de i en av sine store slagere bakte inn et parti fra en Sisters of Mercy-låt fra den perioden da både vokalist og bassist var medlemmer av bandet. Fin timing siden Sisters of Mercy skulle stå på samme scenen noen timer senere. Kort sagt: En meget fornøyelig konsert!

SISTERS OF MERCY

De påfølgende bandene denne kvelden ble desverre ikke prioritert av undertegnede, det vil si Haggard, Anathema, And One, Him, Tiamat m.m. Trangen for en pause før det som var forventet å være kveldens høydepunkt, Sisters of Mercy, var for stor. Beklageligvis...

Jeg kan ikke annet si enn at Sisters of Mercy skuffet stort. Et band med såpass stor rutine og et enormt repertorar å ta av burde klart å gjennomføre en slik stor konsert på en betraktelig bedre måte.

Det er mulig at det var publikummet som var frontfigur Andrew Eldritch største problem. Han har de siste årene vært på et korstog mot alt som er i nærheten av å kalles goth, og det å da spille for en så enorm menge folk som nettopp regner seg som gothere var vel muligen ikke det mest inspirerende. Men, profesjonaliteten burde likevel vært der.

Et bra lysshow med en enorm mengde røyk i mørket var i for seg et imponerende syn, men det redder ikke en konsert hovedsaklig bestående av nytt uutgitt materiale som publikum ikke har noe forhold til. Når lyden og fremførelsen i tillegg var under pari, så er ikke inntrykket av Sisters of Mercy anno 2000 særlig bra.

Undertegnede fikk i all fall bekreftet undringen over hvorfor et band som ikke har gitt ut nytt materiale på 10 år (om en ser bort fra en singel i 1993) fremdeles inviteres til å være hovedatraksjon ved såpass store festivaler. Pengene er vel et muligens et moment – Hr. Eldritch burde i alle fall ha råd til service på sin hvite Mercedes nå.

FIELDS OF THE NEPHILIM

Neste dag gikk desverre for det meste bort i andre ting enn konsertopplevelser, noe gjorde sitt til at jeg gikk glipp av Madrugadas opptreden. Veldig underlig at dette relativt lavprofilerte norske bandet spiller på en slik festival, men etter det jeg har hørt om konserten så ble de tatt vel i mot og gjorde en mer en hederlig opptreden.

Store deler av denne dagen gikk med på å tråle gjennom farlige boder som solgte farlig dyre ting til en farlig interesert festivaldeltager. Det å holde seg i skyggen var også prioritert på denne så infernalsk varme dagen.

Men, fikk da sette noe av noen band, som Funker Vogt, Philip Boa & the Voodooclub og Velvet Acid Christ. Første og siste var bra elektronisk musikk, mens Boa & Co er en hel del bedre på plate enn i levende live.

Høydepunktet denne dagen var definitivt Fields of the Nephilim – enda et av det virkelig store bandene innen goth-genren. Bandet klarte på åttitallet å bygge opp et rykte for å være nærmest magiske live. Undertegnede hadde regnet med at slikt ville han aldri få oppleve da FotN ble oppløst tidlig på nittitallet.

Vokalist og frontfigur Carl McCoy startet da et band som han kalte The Nefilim – et metall-orientert prosjekt som aldri nådde de helt store høyder. Det var kanskje ikke så rart at han da fikk samlet FotN igjen for et par år siden.

FIELDS OF THE NEPHILIM: Carl McCoy (Foto: Trond Hjorteland)

Etter mye om og men, kom det endelig en singel tidligere i år, om enn med en noe amputert utgave av FotN med kun vokalist og bassist fra den orginale besetningen. Singelen var en slags blanding av gamle FotN og Nefilim. Uroen for hva dette ville bli live var derfor ganske så stor.

Men, alle bekymringer forsvant som dugg for solen da bandet kom på scenen – Carl McCoy i sitt velkjente slitne cowboyaktige antrekk, dekket av mel (!?). Ingen tvil om at stilen og autoriteten fremdeles var der, selv om det antagelig var første gang bandet spilte med solen i øynene.

Ikke bare var de visuelt sett som i gode gamle dager – låtmaterialet var også av gammelt merke. Det var mer eller mindre som å sette på en samleplate med FotN beste låter, ispedd tre låter fra McCoys Nefilim-prosjekt. Dette var en konsert som fra ende til annen var veldig bra.

Det eneste minuset var at bandet valgte å ikke være headline denne dagen, noe som gjorde at det var dagslys under hele konserten. Dette er et band som jeg unner flest mulig å få oppleve live – forhåpentligsvis kommer de til Oslo snart!

Resten av festivalen ble nå et slags antiklimaks, noe som desverre gikk utover bra elektroniske band som VnV Nation og Project Pitchfork. Vel, slik blir det når tre av de virkelig store goth-bandene i historien; Fields of the Nephilim, Mission UK og Sisters of Mercy spiller på samme festival. Så vidt meg bekjent, har dette aldri skjedd før.

Kanskje ikke så underlig at disse engelske bandene måtte til Tyskland før det skulle skje – et tydelig tegn på at det er der tingene skjer om dagen. Det store spørsmålet er naturlig nok om arrangørene klarer å overgå årets line-up neste år...? Skulle ikke forundre meg om de klarer nettopp det!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky