Conflict: There Must Be A Better Way (The Singles)

På vei til London fra Crass-konsert i Northampton i august 1980 tok jeg nattoget sammen med en gjeng gærne London-punkere. De klatra ut gjennom ett vindu og inn det neste i fart, lurte seg unna kondoktøren og fant generelt på mye kødd. Han ene het Colin og spilte i et band som het Conflict. Året etter livedebuterte de og den første skiva deres kom i '82. Utover hele 80-tallet kom de til å spille en større og større rolle på anarko-hardcore-scena i UK, i det de gradvis overtok etter Crass som ideologiske pådrivere i bevissthetskampen mot den kalde krigen, Thatcher og dyreforsøk. Her har de samla alle 7"erne sine i ukronologisk rekkefølge.

Av Trygve Mathiesen // 21.04.01

Eneste gjenværende medlem - Colin Jerwood - bedyrer at bandet ikke er oppløst, har aldri vært det heller, og at et nytt studioalbum - There's No Power Without Control - er rett rundt hjørnet.

Denne singelsamlinga begynner imidlertid med låta som har gitt tittelen til albumet - Custom Rock fra John Peel-session i '86 - som åpner med det sugende refrenget "There must be a better way/ There must be another way". Kick off!

Deretter følger låtene fra The Battle Continues fra året før, der vi blir påminna om hvem som først var ute med den ydmyke tittelen "To Whom It May Concern". En periode som forøvrig avslører Conflict på det mest Motörhead-metalcore'ske i låta "Mighty And Superior".

Vi hopper vilt rundt reint tidsmessig og fortsetter framme i '93 med den skranglete reggaelåta "Climbing The Stairs", som minner litt om gammal Clash, til tross for at den er spilt inn i Alaska(!), og så langt fra tropisk sone man kan komme. Kanskje nettopp derfor?

Så stabiliserer vi oss på midten av 80-tallet med de klassiske saker som The Serenade Is Dead EP, som til og med nådde de britiske hitlistene i '84. I "The Positive Junk" ironiserer de over den nye goth-bølgen som i begynnelsen kaller seg kaller Positive Punk, samtidig som den oppsummerer punkens tapte kamp og hvordan pengefolka kjøpte bevegelsens talsmenn. Det hele illustreres med Crass-lignende dommedagsstemning og vi føler enden er nær. Men det skal bli værre.

"Berkshire Cunt", forøvrig skrevet av Crass-vokalist Steve Ignorant, minner stadig om Crass-låter á la "Big A, Little A" og tilhører Conflicts definitive høydepunkter. Ignorant delte forøvrig vokalansvaret med Colin Jerwood i perioden '87-9, og var med på den store liveskiva fra '87 - Turning Rebellion Into Money (tittelen forøvrig rappa fra Clash' "White Man In Hammersmith Palais") - fra Gathering Of The 5000-festivalen i Brixton Academy, London. For anledningen fylte da Conflict opp halve repertoaret sitt med gamle Crass-klassikere, noe som selvsagt bidro til å gi opptredenen kultstatus, men også å underbygge Conflicts posisjon i det britiske HC-miljøet.

Og sånn følger vi bandet tilbake baklengs - gjennom den kalde krigen med The Day After-trusselen hengende over oss som et klebelig stykke østeuropeisk naturlandskap plassert midt i Thatchers England - til den første EPen The House That Man Built, som kom ut på nettopp Crass Records i '82. Her er lyden mer primitiv, en slags blanding av naiv '77-punk og gammal Crass-stil fra Feeding-perioden. Med ditto sinte tekster om krig og hat og systemet som er for jævlig.

Mange av sakene og som opptok Conflict (som miljøtrusselen og dyremishandling) er blitt mer allmenne opp gjennom 90-tallet, og disse anarko-hardcore-banda endel av det som ga grunnlaget for en større bevissthet hos mange seinere i livet.

Likevel hadde jeg ofte følelsen av at Conflict og deres like projiserte all frustrasjonen og hatet sitt kun ut på sitt eget publikum og hverandre, et hat som egentlig var retta mot makta og folk som denne musikken aldri kom for øret. Men det er ikke sikkert det er sånn det virkelig fungerer likevel...