Div. Art.: Farewell To The Roxy
The Roxy Club i London var fra desember '76 til april halvannet år seinere den desidert viktigste springbrettet for nye og unge punkband til å vise seg fram, og overveldende mange debuterte da også her. Det mest kjente Roxy-albumet - The Roxy London WC2 - med Adverts, Buzzcocks, Wire og X-Ray Spex, kom som en oppsummering av det første kullet Roxy-artister det første halvåret, mens dette albumet oppsummerer den andre perioden fram mot årsskiftet '77-8.
Av banda som deltar her er definitivt UK Subs det mest kjente. Faktisk de eneste kjente. Imidlertid kom etterfølgerne til flere av disse banda til å spille større roller i den britiske new wave-bølgen, så som Cockney Rejects, Wasted Youth, The Teenbeats og seinere saker som Transvision Vamp.
The Roxy ble alvorlig trua med nedleggelse tre ganger. Første gang 23. april '77 med Siouxsie & The Banshees som avskjedsbandet. Deretter 2. januar året etter, da denne tre dagers innspillinga var avslutta. Begge gangene ble klubben gjenåpna etter kort tid og den siste konserten ble holdt så seint som 24. april '78. Via apropos-spalta kan du klikke deg inn på den rekonstruerte spillelista over alle Roxy-gigene som vi kjenner.
I løpet av nyttårsaften '77-8, 1. og 2. nyttårsadag spilte 15 band inn konsertene sine på teip, men kun The Pitful ble utelukka da skiva skulle redigeres. Myten forteller at The Pitful spilte så dårlig at UK Subs istedet fikk med to låter på skiva.
Det skal vi imidlertid bare være glade for, for bonuslåta "Telephone Numbers" er ikke bare skivas høydepunkt, men også min definitve Subs-favoritt! På den tida må det også ha vært den raskeste punklåta noen gang produsert.
Cockney Rejects-fans vil sikkert nikke gjenkjennende til "Get Yourself Killed", men så tok jo også tromis Andy Scott med seg låta over i den kommende Oi!-bandet, bytta ut "Join The Army" med "Join The Rejects" og gjorde en ny skinhead-hit med den et par år seinere.
The Red Lights' "Never Wanna Leave" spilte jeg faktisk cover av med det aller første bandet mitt, samme år som denne kom ut. En av skivas mest melodiøse bidrag - sikkert en av våre også...
Ellers er tempoet på låtene endel høyere i snitt enn hva som var tilfellet med den første Roxy-LPen, uten at vi skal trekke konklusjoner om veien opp til hardcore-tempo sånn uten videre. Dog kan det være fristende.
Mange av disse banda forble ukjente for historien utenfor kretsen av tilskuere og eiere av denne skiva. Bands som The Jets, Blitz (ikke Oi!-bandet), XL5 og The Streets, leverte alle minneverdige bidrag og feite låter på denne skiva, men drukna i myriadene av samtidige og bedre markedsførere enn dem sjøl. London '77-8 har vel sjeldent vært mer uoversiktlig når det gjaldt å skille klinten fra hveten av hvilke band som hadde substans og hvem som bare hang seg på.
Del på Facebook | Del på Bluesky