Dee Dee Ramone: - Jeg var medlem av det argentinske kommunistpartiet!
Mange stiller spørsmålstegn ved meninga med Dee Dee Ramones småpatetiske solokarriere. Jevnlig besøker han Oslo for å promotere soloskiver fylt av gamle Ramones- og Ramones-liknende låter, men uten Da Bruddas magiske tøtsj, og uten de store ambisjonene om å utrykke noe allment. Fyren er sliten, ja utbrent, og han er paranoid, som et resultat av for mange år på veien og på kjøret. I anledning 25 år med definert punkrock, var det likevel naturlig for PULS å ta en prat med personen bak punk-klassikere som "Now I Wanna Sniff Some Glue", "Blitzkrieg Bop", "Rockaway Beach" og "Chinese Rocks".
kapittoversikt
Kapittel1/Den siste skiva
Kapittel2/Joey Ramone
Kapittel3/Livet i Amerika
Kapittel4/Fortolling
Kapittel5/Oppvekst
Kapittel6/Oslo 1980
Dee Dee og hans nye trio har vært på veien lenge. Rett fra Japan etter en US-turné, og opp gjennom hele Europa setter spor. Sove i bussen på vei til spillejobb uke etter uke, er langt fra den beste forutsetning for å gjøre bra konserter. Kummelige forhold for en kar på nærmere 50, som tross alt har opplevd mer komfort og sørviss enn de fleste. Fire timer forsinka til lydprøver, ankom Dee Dee Oslo etter problemer ved grenseovergangen.
Derfor er det også fristende å ty til kunstig energitilførsel, for å holde det gående. Dee Dee var stappfull av sentralstimulerende da jeg traff ham under lydprøvene på So What! sist torsdag. Faktisk så stappfull at han begynte å svare på spørsmål før jeg overhodet hadde fått stilt dem! Var jeg dere, ville jeg ikke trodd på halvparten av det han sier her:
DD: - Jeg trodde ikke jeg kom til å lage en nytt album etter Hop Around. Jeg blir eldre og jeg tenkte at jeg bare ville spille på hobbybasis. Jeg forsøkte å takle presset. Og jeg hadde også lyst til å dra til Europa, og det i seg sjøl er nok til å komme hit for å spille. Men denne turnéen er skikkelig stressende, vi har aldri noe til for oss sjøl, aldri tid til å dra på hotellet...
Men det siste albumet jeg lagde, cover-albumet (Greatest & Latest), med "Cathy's Clown" (Don Everly) "Motorbikin'" (Chris Speding), "Shaking All Over" (Johnny Kid)... Jeg likte det virkelig, og jeg ble tilbudt å lage et oldies-album med "Please Mr. Postman" og "Locomotion". Det tok ca. to år å lære seg "Mr. Postman". Men jeg tror ikke jeg kan spille for mye på den, for folk vil ha rock'n'roll, men jeg har et punkband.
- Du har jo en punk-identitet...
DD: - Ja, jeg tror at den type humor jeg trenger for å spille den inn, gjør den til en punkversjon. For opp til et par måneder sida hadde jeg et mer seriøst band, vi var nesten tilbake til Rock'n'Roll-School, og det var det jeg var hypp på. Nå er Barbara hjemme, jeg kan ikke ha henne med lenger, det er for slitsomt for en kvinne, og for farlig...
- I det sørlige California spilte vi nylig for et skinhead-publikum, og punkere også, det var vilt, men de elska meg og de ville ikke gjøre meg noe vondt, men de slåss, og det er voldelig, og jeg føler omtrent, jeg skiller ikke mellom deres politiske overbevisning og terrroren.
 DEE DEE: Member of The 49'ers (Foto: Svein Utigård) |
- Jeg føler meg som en slags far for dem, jeg blir bekymra. Det er selvfølgelig galskap, jeg burde vært mer beskyttende, jeg vil bare ikke at de skal lide, sånn som jeg led da jeg satt inne. Det å bli slått, og gjeng-mentaliteten, det ødela mitt Amerika, men de hadde ikke noe valg, jeg ville bare ikke vært i den situasjonen, jeg var heldig som kom meg vekk fra det. Så jeg synes synd på dem, men kona mi, hun er lik meg, vi hadde ikke noe særlig til barndom, og nå som vi gjør det bra, selv om det ikke er det hun ville foretrekke, jeg kan ikke ta henne med rundt hit, hun ville bare endt opp med å se ut som meg (ha-ha).
- Hvor gammel er du blitt?
DD: - 49
- Samme som Joey.
DD: - Er Joey 49? Mulig det. Jeg visste det ikke egentlig. Jeg trodde Marky var yngre enn meg.
- Joey er på sykehus nå, med lymfekreft.
DD: - Ja, han knuste hoftebeinet. Han falt, som er litt tragisk, for vanligvis bare brekker du det, jeg pleide å være skikkelig sur på ham, men nå synes jeg bare synd på ham, jeg kan ikke hjelpe ham, for han har lidd så mye, men så sier folk at han fortjener det, for han har vært så bad mot The Ramones og andre.
- Jeg kan se det fra begge sider... Men jeg stoler ikke på ham mer, det vil jeg aldri, som menneske, jeg e'kke hypp på å drepe'n, skjønner du, for folk ber ham om alt mulig nå for tida, alle spør hele tida: - Hvorfor sier du ikke bare nei, men jeg ville ha sagt nei, bare som en venn, for jeg vil ikke se at han har det vondt, hvordan kan du spille og turnére, når du er syk og døende? Som en venn vil jeg ikke bidra med det (å gjenforene Ramones), men så har jeg alle som jager meg for Ramones-låtene, Ramones-filmen, jeg mista interessen. Jeg sa til dem at dere har ikke gjort noe for meg.
- Du mista jo interessen for mange år sida fordi Johnny var så kjip mot deg.
DD: Ja, det stemmer og jeg var nødt til å bli voksen og jeg var forsvarsløs, og jeg visste ikke noe om livet, for jeg hadde ingen til å lære meg noe. Men nå er ting ok, nå har jeg en bra jobb, jeg maler for berømt kunstner Mo Castapi, jeg har en ny bok på trappene i mai, og jeg skriver på enda en, men selvsagt, med The Ramones gjør jeg også mye spenn.
 DEE DEE: Åtte barn å mette? (Foto: Svein Utigård) |
- Og jeg ville ha spenna fra filmen, jeg skulle ønske vi kunne ha et felles ansvar, men med de summene ville jeg ikke klaga, men etter en stund består band bare av mennesker, jeg trenger det ikke så mye, så da jeg kom tilbake til Amerika, så jeg hva som var i ferd med å skje igjen, slutta jeg fred med meg sjøl angående spenna og jeg sa - Gud, du veit, men jeg har åtte mennesker å ta hånd om, åtte barn, hvis jeg gjør det, kan jeg kjøpe noe til dem og det er sånn jeg tenker, jeg driter egentlig i om jeg er død eller levende, men jeg er alltid bekymra for unga mine og kona. Hun vil studere, så nå har hun endelig fått sjansen til å ta seg inn igjen, og ikke bli rent over av meg. Men vi hadde ingen steder å dra, vi kunne ikke engang dra til Amerika.
- Dere turnérer mye.
DD: - 150 show (på ett år), jeg drar til Japan, det er fint, og også Amerika, i nordvest, det er der jeg liker å spille sier alle. På grensa (fra Sverige til Norge) i kveld var det helt jævli, vi kjørte en fem-timers omvei for å komme inn i landet, og så trodde jeg de skulle sette på håndjern på oss, og la oss stå ute i kulda i to timer, gjennomsøke bussen og krangle med oss, vi har ikke noe dop, eller gunnere og vi er ikke illegale (flyktninger).
- Dere mangla ATA-carnét-papirer (var jeg blitt fortalt av arrangørene).
DD: - Jeg tror vi hadde alt, men så spurte de: - Skjer dette i Amerika?, så svarte jeg - Ja det er verre, og det er krenkende, for det skjer ikke engang på grensa.
- På grensa mellom Kanada og US?
DD: - Å, du ha'kke sjans til å komme deg over, men jeg mener som i New York State, hvorfor skal de vinke meg inn til sida på motorveien? Det skal jo liksom være Amerika, Frihetens Land, nettopp. Så hele verden er sånn, eller verre, og etter en stund etter alt jeg har vært igjennom, trodde jeg at jeg endelig kunne føle meg trygg. Men hvis jeg vil føle meg trygg, vil jeg fremdeles føle meg som noe verdifullt, og ikke bare i forhold til meg sjøl, så jeg bryr meg om The Ramones-fansen, så i Milano i Italia her forleden, hadde jeg lyst til å stikke, det var for vilt, for mange folk, totalt galskap, ikke noe sikk... men etter en stund hadde jeg folka fra The Ramones' fanklubb rundt og jeg sa - Ok, dere vil ha det så bad, så skal dere få det.
 DEE DEE: Oppkalt etter General Douglas McArthur (Foto: Svein Utigård) |
- Hvordan klarer du å bevare forstanden?
DD: - Jeg, jeg, jeg veit ikke, det virker som om jeg blir mer og mer forstandig, fordi jeg har lært meg å være fornuftig, før hadde jeg ikke noe forsvar, men jeg har en masse sinne inne i meg, og jeg har prøvd alt her i livet, men sinne og ondskapen har ikke hjulpet, ingen ble imponert av Dee Dee som slåss mot hele verden aleine, så nå vil jeg... hvis du ikke kan vinne, må du overleve (he-he). Jeg veit ikke hva jeg skal si, men jeg er oppkalt etter General Douglas McArthur, hele slekta mi har vært yrkesmilitære, og hans store valgspråk var: - Jeg kommer tilbake.
- Douglas Colvin
DD: - Det er navnet mitt.
- Født i Tyskland, oppvokst i Forrest Hill.
DD: - Egentlig ikke, men jeg skulle ønske det. Men da jeg flytta dit, var jeg omtrent 16, og da var ikke faren min der for meg lenger, og mor mi, jeg tror ikke hun var den beste mor man kan ha, men da hadde jeg så mye sinne inne i meg, at jeg tror hun ble redd for å ha meg hjemme, jeg er flau over å si det, selv om hun ikke dugde noe særlig, var ikke jeg stort bedre, så hun ba meg flytte.
Så jeg dro bare til Forrest Hill når jeg hadde sjansen. Det var der den øvre middelklassen bodde. Da jeg bodde i Tyskland hadde jeg aldri opplevd det før, og jeg kunne ikke konkurrere med det, og jeg kunne ikke gå på high school eller noe, jeg ga opp. Jeg bodde på Manhattan, så dro jeg til California, så dro jeg tilbake.
- Men én morsom historie er, da Sid Vicious flytta inn på Chelsea Hotel (1978), jeg var gammel da, måtte ha vært 26, jeg klarte ikke mer, så jeg spurte mor mi om jeg kunne komme hjem, og så flytta jeg hjem for fire måneder, og prøvde å streite meg opp, Sid dreiv og ringte Danny Fields (Ramones' manager), alle spørte etter Dee Dee, og han ville spille trommer med The Ramones. Det er sprøtt, jeg visste ikke at han var trommeslager, men jeg måtte holde meg unna, jeg ville ikke sosialisere med noen før i 1989. Til da var jeg bare med The Ramones, jeg gjorde ingen valg.
- Husker du at du spilte i Oslo i 1980?
 DEE DEE: - Vi burde ha banka opp de bortskjemte og rike nordmenna... (Foto: Svein Utigård) |
DD: - Ja, jeg tror at scenen holdt på å bryte sammen. Det var skikkelig langt ned (den berømte gropa foran scena i storsalen Chateau Neuf).
- Veit du hvorfor?
DD: - Fordi alle hoppa opp på scenen.
- Veit du hvorfor? Fordi alle punkerne som innvaderte scenen ville protestere mot at Ramones skulle gi overskuddet sitt fra Europa-turnéen til Ronald Reagans valgkampanje det året. Det var dét vi hadde blitt fortalt.
DD: - Well, that's kind of..ehh...ehh...
- Dere oppfatta antakelig ikke det.
DD: - Jeg så ikke noe voldelig tendenser hos folka.
- Noen veiva til og med med et rødt flagg eller banner.
DD: - Det sier alt. Det er galskap.
- Men dere måtte gå av scenen.
DD: - Yeah.
- Etterpå følte vi dét som en seier. Men seinere har vi jo skjønt at det ikke var sånn det hang sammen.
DD: - Vel, vi burde ha venta på parkeringsplassen og hatt en skikkelig gatekamp, og vi ville ha vunnet. Oss mot hele gjengen med rike nordmenn. Bortskjemt til døde...
- La oss ta den nå (fleiper)!
DD: - Get the fuck out of here!
- Bare kødda.
DD: - Alright, alt for mange behandler meg som dritt.
- Men vi var idealister. Vi var bare feilinformert.
DD: - Jeg er så lei meg for at jeg ikke kan komme her og glede mennesker.
- Men du gleda en masse folk her da du var her i fjor.
DD: - Tror du virkelig at Ronald Reagan noen gang ville invitert meg inn i Det Hvite Hus? Og spist middag med meg? Selv om jeg hadde betalt ham? Veit du hva jeg har vært gjennom med politikk? Foreldra mine var i Tyskland, og jeg kan ikke bo i Tyskland, pga. nazistene. Og da jeg gifta meg med min første kone som var tsjekker. That's it, right.
- Den andre, hvis du vil bo i Tyskland, gifter du deg med en tysker. Hva har det med meg å gjøre, de hata meg siden jeg ble født, fordi faren min var amerikaner. Jeg oppfatter det ikke politisk, jeg tror alle ville forstå det, enten det er Berlin eller Bader-Meinhof og alt det der, og det som skjedde med Røde Brigade.
- Jeg var faktisk kommunist, og jeg pleide å gå på kommunistmøter i Argentina, og etter en tid trodde jeg på et maoistisk samfunn, fordi jeg trodde at hvis alle var like, og kvinnene, hvis de ikke kledde seg så sexy, ville det bli et tryggere samfunn. Men den illusjonen er også en illusjon, akkurat som kriminelle, alle tenker på seg sjøl. Derfor er vi to begge aleine. Nå. Hvor er alle folka, hvor er mine venner? Jeg pleide å være med i det argentinske kommunistpartiet, selv om jeg risikerte livet mitt.
(Dette virker noe søkt, men vi får se hvor det bærer)- Hvor lenge var du medlem?
DD: - Helt opp til 1992, da forandra jeg idéene om med sjøl.
- Du var i Sør-Amerika med Ramones?
DD: - Det var der vi hadde alle disse våpen-kampene.
- Og resten av gutta i bandet tillot deg ikke å free-base coke?
DD: - Jeg har aldri free-base'a kokain. Det har jeg aldri gjort. Takk Gud for det, og jeg har aldri tatt crack eller ecstasy. I Argentina fortalte de meg at jeg ikke hadde noen menneskerettigheter. Men veit du hvorfor jeg forlot The Ramones?
- Fortell meg.
 DEE DEE: Coke is it! (Foto: Svein Utigård) |
DD: - Sober, jeg bruker ikke dop lenger, jeg brukte ikke dop da heller. Men det jeg er et offer for er deres propaganda. Og jeg slutta pga. Johnnys drikking og dopbruk. Og som han innrømma ett år etterpå, da han måtte slutte, fordi han var utsatt for to alvorlige ulykker fordi han var stein og dreit seg ut.
- Jeg orka ikke alle de avlyste konsertene, usikkerheten og faenskapen. Derfor slutta jeg, fordi jeg er et menneske. Men jeg tror alle, som i Tyskland her om dagen, sa - I love you Dee Dee, cause you're fucked up, and cause The Ramones-three raided the band for taking drugs. Hvorfor lar ikke The Ramones meg være i fred? Hvorfor lar ikke du meg være i fred og drar til venna dine istedet?
- Du er den som lagde alle de bra låtene, ikke sant?
DD: - Yeah, som jeg alltid har sagt, det må laginnsats til. Og jeg hadde ikke vært noe uten The Ramones. Men nå er ting annerledes, de klarer seg ikke uten meg. Men jeg er ikke ute etter å ta livet av noen...
Vi blir avbrutt av at resten av bandet begynner å mase på hovedpersonen, som de vil ha opp på scenen for å teste ut lyden. Dee Dee må altså tilbake til soundchecken og et band som i det minste låter mer kompakt og hardtslående enn besetningen han hadde med seg i fjor. Nå er Dee Dee tilbake på bass og vokal etter et mindre vellykka stunt som gitarist i fjor, dengang Barbara tok seg av fire-strengeren. Et smart trekk, spør dere meg. Han virker tryggere med bassen tilbake mellom henda.
Tryggere enn han var da han i oppveksten ble avvist av faren, og seinere av mora. Med lite ballast ble han lett et mobbeoffer i nabolaget, og ingen ga ham særlig gode odds. Ikke heller politidama som han kjørte opp til kjøreprøven med da han var 16. Hun syntes egentlig så synd på ham at hun bare ga ham lappen uten engang å ha kjørt opp. Fordi, som hun seinere sa, hun håpa han ville bli drept i en bilulykke slik at han fikk avslutta det begredelige livet sitt lit før...
Del på Facebook | Del på Bluesky