TV Smith: - Savner den opphissende punkstemninga
Han sto for et av punkrockens mest gylne øyeblikk med singelen "Gary Gilmore's Eyes" i 1977, og har i alle åra etterpå vært trofast mot seg sjøl og det mange vil oppfatte som punkens grunnidé. Utover på 90-tallet har han produsert en rekke kritikerroste skiver og mange har venta på at han for alvor skulle etablere seg som en av britenes fremste protestsangere. Aldri inntulla i slagord eller marxisme i motsetning mange til hans forløpere, gir han ansikt til de mange ofre for britenes nådeløse liberalisme under og etter Margareth Thatchers kastrering av velferdsstaten på øyriket. Førstkommende tirsdag stiller han på scenen i Oslo for aller første gang. PULS har prøvd å komme litt nærmere denne uvanlige vanlige Smith.
Egentlig fra Devon i sørvest-England, dro tenåringen Tim Smith avsted til London i '76 for å sjekke ut fenomenet Sex Pistols etter en konsertanmeldelse i NME. Sammen med kjæresten Gaye Atlas - aka Gaye Advert - starta de The Adverts seinere samme år, kompletert av Howard Pick-Up (døde i '97, RIP) på gitar og Laurie Driver bak trommene.
Anført av TV og den liksminkete Iggy-fanen Gaye vakte de oppsikt og Brian James i The Damned ble så imponert etter deres første konsert på The Roxy Club 15. januar '77, at han inviterte dem med som oppvarmingsband på vårturnéen.
 THE ADVERTS: Gaye og TV som Bored Teenagers ( ) |
Samtidig fikk de kontrakt med Stiff Records og slapp 7"-ern "One Chord Wonders", noe som ga dem påskudd til å markedsføre turnéen sin med følgende ironiske vinkling: - The Adverts kan én akkord, The Damned kan tre - kom og hør alle fire i kveld...
To album og like mange år seinere - og Top 20-plassering med "Gary Gilmore's Eyes" som høydepunktet - hadde medlemmene brukt opp alle 'kordene, og besetninga var ikke til å kjenne igjen under deres avskjedskonsert på Slough College of Art 27. oktober 1979, med Dave Sinclair (trommer), Mel Weston (keyboards), Eric Russell (gitar) og ex-Doctors Of Madness Colin Stoner på bass.
TV dro i gang TV Smiths Explorers og erfarte for første gang å spille sammen med musikere. Likevel satte bandet få spor etter seg - foruten førstesingelen "Tomahawk Cruise", med den enda mer minnesverdige "See Europe" som b-side.
Resten av tiåret tilbrakte TV Smith for det meste på veien uten kontrakt, og således uten mulighet til å dokumentere produksjonen. Hovedpersonen sjøl har uttalt i etterkant at han så på denne perioden som en læretid og at han ved inngangen til 90-åra igjen følte seg beredt til å fryse noen gyldne øyeblikk i studio.
Med sitt Cheap og som soloartist har han således gitt ut March Of The Giants, Immortal Rich, RIP... Everything Must Go! og Generation Y, med to års mellomrom foruten EPen Thin Green Line med Tom Robinson og fjorårets femspors The Future Used To Be Better med finske Punk Lurex OK.
Han ankommer Nyx i neste uke kun med gitar og sekvenser, selv om han ved leilighet også gjør konserter både med finnene og tyske Die Toten Hosen.
Hvordan opplever han så det å turnére aleine sammenlikna med å reise rundt med et fullt orkester?
TV: Jeg savner ikke band-turné-greia i det hele tatt. Jeg ser på meg sjøl som en soloartist og gidder ikke bruke krefter på å organisere andre folk og bekymre med for dem. Jeg sparer heller all energien min til konsertene. En annen fordel med å reise aleine er at du blir tvunget til å møte nye mennesker og oppleve nye ting, mens du med et band har tendens til å bare henge sammen med dem hele tida.
På EPen med Punk Lurex OK finnes det et slags dikt kalt "My Punk Rock Poem", der du tilsynelatende litt sentimentalt oppsummerer tida med The Adverts med linjer som "It was strange playing in a punkrock band/ People gobbed on us and shoke us by the hand (...) Thirty days of madness touring with the Damnned/ Turning up to soundcheck to find out that we've been banned". Savner du The Adverts?
 ALIVE AT THE ROXY: I garderoben 15. januar 1977 ( ) |
TV: Jeg savner ikke bandet, men jeg savner den opphissende stemninga fra den perioden. Den var så live-basert, og det virker som om mange i dag har glemt at livemusikk finnes. Jeg mener fremdeles at en konsert har - eller i det minste bør ha - kvaliteter som du ikke får på plate.
Ryktene sier at Adverts-trommis Lorri Driver anklaga Gaye for å være bandets dominerende tyrann og at det var grunnen til at han i sin tid forlot gruppa.
TV: Selvsagt er det ikke så enkelt. Howard og jeg var relativt makelige anlagt, mens både Gaye og Laurie hadde et voldsomt temperament. Så da presset innad i bandet økte, ble spenningen større. Som i så mange andre band, var det personlighetsforskjeller. Egentlig likte de ikke hverandre og da det endelig gikk så langt at en av de måtte trekke seg ut, var det ikke akkurat vanskelig å velge hvem det måtte bli...
Til tross for en imponerende produksjon det siste tiåret, leser jeg stadig liveanmeldelser der du gir etter for publikums evindelige rop og krav om å høre de gamle Adverts-klassikerne. Er det frustrende at publikum alltid skriker etter de gamle låtene?
TV: Faktisk er jeg glad for å si at det ikke skjer så ofte lenger. Publikummet mitt nå for tida vil faktisk høre de nye låtene vel så mye som de gamle og jeg prøver å spille et langt sett (av og til to, min anm.) med en god blanding av låter fra de siste 24 åra. Problemet med de gamle skivene er ellers at de ikke er tilgjengelige. Det er hovedgrunnen for å gi ut samlinga Useless.
Det som kjennetegner TV Smith i dag er hans presise observasjoner av livet i håpløshetens Storbritannia, der alle er overlatt til seg sjøl, etter Thatchers There is no Society, there's only individuals-ideologi.
TV: Problemet er at selv om Thatcher er borte, har denne Every man for himself-idéen satt seg fast i kulturen vår. Rent politisk, ser vi at dette sprer seg rundt i hele verden - Thatcher var bare en bit av det. Det er bra å være individuell, men du må hele tida minne deg på at vi ikke kan fare fram som enkeltpersoner hele tida - alt du gjør får følger for andre enn deg sjøl også.
På mange måter var punken en del av den samme reaksjonen - uten sammenlikning forøvrig - mot sosialdemokratiet som brakte Thatcher til makta i '79. Er du i stand til å se punken som medansvarlig for egoismen som en vidreutvikling av individualiseringa som vår generasjonen bevegelse sto for?
 TV I DAG: Grå, men bare i håret ( ) |
TV: Hovedgrunnen til at Thatcher ble valgt inn i '79 var fordi Labour-regjeringa ikke funka. Det var streiker overalt, folk ble fattigere, i gatene fløyt søppelet, alle følte en form for håpløshet. Da Thatcher kom og presenterte dette sterke selvbildet av en som kunne ordne opp, trode folk på det, uten egentlig å forstå hva hun kom til å gjøre. Generelt hata alle punkere henne... som de fleste musikere, holdt punkerne seg langt borte fra det politiske høyre.
Jeg tror ikke du oppfatta spørsmålet mitt ordentlig. Selvfølgelig veit jeg at punkerne hata Thatcher, det var ikke poenget. Poenget mitt er at den reaksjonen som kom på solidaritetslinja gjennom en utvisking av enkeltmennesket på 70-tallet - først via kvinnebevegelsen og deretter gjennom punken - er en del av en større bevegelse som går over flere tiår, og som idag har utvikla og utkrystallisert seg til å bli den globale - eller egentlig den vestlige - egoismens fullbyrdelse.
Tyske Die Toten Hosen har hjulpet flere britiske punkband - som The Boys og 999 - tilbake i rampelyset. Hvordan starta sammarbeidet dere i mellom som foreløpig har kuliminert i at Buksene var backingbandet på TVs nye samleskiva Useless?
TV: De tok kontakt da de spilte inn Learning English-albumet (i '91) og ville covre "Gary Gilmore's Eyes". Vi holdt kontakten etterpå og bytta skiver når vi ga ut noe. For et par år sida spurte de meg om jeg kunne skrive noen tekster for dem, før de i fjor foreslo de dette Useless-konseptet.
Gary Gilmore har forfulgt deg i 25 år nå. Du har nyinnspilt låta to ganger det siste året. I tilleg har den blitt covra av artister som Rick Nelson, Die Toten Hosen, Punk Lurex OK, Paul Roland, London Punkharmonic Orchestra og Special Duties. Spesielt Rick Nelson-versjonen må ha brakt deg endel royalties?
 GARY GILMORE'S EYES: Hjemsøker nr. 1 ( ) |
TV: Jeg var ikke engang klar over at Rick Nelson hadde spilt den inn. Er du sikker? Uansett er royalty-situasjonen bare rot... Jeg eier ikke rettighetene til Adverts-låtene, så jeg veit aldri om jeg får min andel, eller hva jeg får for.
Gary Mark Gilmore - den første som ble henretta i amerikanske fengsler etter gjeninnførelsen av dødsstraff i Statene i '76, donerte bort begge øya sine for transplantert etter sin død. Dette var jo utgangspunktet for Adverts-hiten "Gary Gilmore's Eyes". Veit du noe om den personen som faktisk fikk øya til Gary Gilmore?
TV: Nei. Hele idéen var at transplantasjonen skulle være anonym, så ingen skulle vite, ikke engang fyren som fikk netthinnene. Men jeg leste om det i en avis dagen etter og det slo meg at det måtte være temmelig mange mennesker der ute som hadde øyeoperasjon dagen i forveien og som ble liggende å undre seg...
Gary Gilmores siste ord var "Let's do it". En kunngjøring som ble en spore for mange punkere til å realisere seg sjøl. Følte du noen tilknytning til fyren?
TV: Helt ærlig: nei. Gilmore-skiva var ment som en eksistensiell og komisk skrekkhistorie.
Del på Facebook | Del på Bluesky