Slaughter & the Dogs: The Punk Singles Collection/Cranked Up Really High/Do It Dog Style/Bite Back
Markedet renner over av nyutgivelser av gamle punkalbum om dagen, og britiske Captain Oi! er ikke snauere enn at de sender ut hele fire forskjellige Slaughter-utgivelser. Ikke lett å vite hva man bør kjøpe av dette, og hva man kan hoppe over. PULS vurderer de fire albumene opp mot hverandre og konkluderer, for Slaughter & The Dogs er definitvit et av de britiske punkbanda det er verdt å få med seg.
Danna tidlig i '76 i Wythenshawe utafor Manchester av gitarist Mick Rossi og sanger Wayne Barrett, fikk de debuten sin allerede før Buzzcocks, og var allerede scenevante da begge gruppene spilte support for Rotten & Co i Free Trade Hall i juli samme år.
Bandnavnet tok de ved å sette sammen Mick Ronsons "Slaughter On 10th Avenue" og Bowies "Diamond Dogs", deres største og første inspirasjon. For mange er kanskje Slaughter & the Dogs mest kjent for at de åpner side 1 på den legendariske punksamleskiva The Roxy London WC2 (Jan-Apr 77), en eksplosjon av skranglete punkband, men likevel den liveskiva jeg definitivt har spilt flest ganger.
Når det gjelder disse fire skivene er det en masse overlappende låtmateriale. Vi tar for oss én og én, og begynner med...
The Singles Collection:
Inneholder 25 låter og naturlig nok alle singlene gruppa ga ut, både som Slaughter & The Dogs, Studio Sweethearts og Slaughter. Her får vi servert klassikere som "Cranked Up Really High", "Where Have All The Boot Boys Gone?" og en strålende studioversjon av "Runaway" - som bare ble gitt som b-side på en singel i '79, da originalbesetninga var under oppløsning. Fra før fantes den bare i liveversjon fra det tidligere omtalte Roxy Club-albumet.
Morsomt også at de har tatt med Studio Sweethearts' singel fra sommer'n '79, da gitarist Billy Duffy (seinere The Cult) såvidt var innom bandet. Han kom fra Manchester-bandet Ed'Banger & The Nosebleeds - som er kjent for én legendarisk 7" ved navn "Ain't Been To No Musicschool" - før han forsvant til Theatre Of Hate og seinere altså slo seg sammen med Ian Astbury.
Historisk og kronologisk er dette en utmerket samling, der vi også får fem låter under navnet Slaughter. Wayne Barrett hadde da overlatt vokalen til Eddie Garrity - aka Ed Banger - og sistenevnte klarte dessverre ikke å fylle rollen til Barrett. Litt på sida kan vi nevne at Morrisey fra The Smiths faktisk starta sin karriere i The Nosebleeds, dog i en seinere utgave.
Slaughter mista mye av aggresiviteten, og den pågående naivismen fra punkrocken ble skifta ut med tammere 70-talls rock'n'roll á la sine tidlige forbilder. Interessen for gruppa dalte fort, ikke bare hos meg, men også i markedet generelt.
Jeg savner selvsagt noen låter, men siden de ikke er gitt ut på singel, er det lite vi kan klandre utgiverne for. Vi må imidlertid gi ros for meget informativ booklet, der alle singlene er avbilda, med utførlig info - også angående tyske og franske versjoner.
Cranked Up Really High
Inneholder 18 spor og er mer tilfeldig sammenraska i utvalget, blant annet fem live-versjoner som på singelsamlinga foreligger i studioutgaver, så nært som i ett tilfelle.
Pluss for meget bra liner-notes av Mark Brennan, og for et kuriøst live(?)opptak av Velvet Underground-låta "White Light White Heat". I tillegg finnes en meget bra låt jeg ikke kjente fra før - Scream & Scream Again, dessuten demoversjoner av tidlige låter som "Boston Babies" og "I'm Mad", med en uvirkelig papptrommelyd og ditto kleskottlyd på vokalen.
Do It Dog Style
Dette er Slaughter & The Dogs første album, som kom i '77. En legendarisk punkskive som inneholder mange av bandet høydepunkter, blant annet "...Boot Boys Gone?", "Victims Of The Vampire", "I'm Mad" og "You're A Bore". Dessuten coverversjoner av Velvets "Waiting For The Man", Katzenjammer Kids' "Quick Joey Small" og NY Dolls-låta "Who Are The Mystery Train". Bonuslåter i forhold til originalen er singel-b-sidene "Johnny T" og "Come On Back". Liner-notes'ene er de samme som på Cranked Up Really High.
Bite Back
Wayne Barrett har overlatt mikrofonen til Eddie Garrity, Phil Rowland fra Eater sitter bakerst med stikkene, mens bassist Howard 'Zip' Bates (bass) og Maestro Mike Rossi pisker gitarstrengene. Gruppa kaller seg nå bare Slaughter, stilen er det man i dag ville kalt svinerock, og altså langt fra punkrock i attitude, selv om formen til tider kan forveksles.
Låtene mangler gnist, selv om de gjør et brukbart forsøk med "Hell In New York" og boogieballaden "East Side Of Town". Manglende listeplasseringer og slapp respons på UK-turnéen høsten '80, førte til at bandet gikk i oppløsning.
Gitarist Rossi danna seinere The Monsters med Bo Po Phoenix fra Dead Fingers Talk, for deretter å friste tilværelsen sammen med Glen Matlock og James Stevenson (Chelsea/Gen X), dog uten suksess. Han spilte også inn stoff sammen med ex-Heavy Metal Kids-sanger Gary Holton (jepp, han som vår egen Casino gjorde suksess med i '81-2).
Deretter han dro han til Statene og prøvde seg som skuespiller. I dag spiller han med Steve Jones i morobandet Usual Suspects, og gjør innimellom gjenforeningskonserter med Wayne Barrett på europeiske punkfestivaler. Der er det utsolgt hver gang!
Summa summarum:
Skal vi velge én skive, må det bli The Punk Singles Collection. Fordi den har flest låter og best låtutvalg, i tillegg til en tiltaltende historisk kronologi, informativt cover og masse info. Skal vi velge to, så slenger vi med Do It Dog Style også, den kompleterer samling nesten perfekt.
Del på Facebook | Del på Bluesky