TV Smith har beholdt kruttet

(Oslo/PULS): The future used to be better, synger den tidligere Adverts-frontmannen TV Smith på en av sine nyeste låter. Vel, nåtida e'kke så verst den heller. Iallefall ikke da mannen holdt sitt grep over de frammøtte på Nyx midti fellesferien. Vi fikk bekrefta at han fremdeles husker tekstene på både gamle klassikere og nye og kanskje framtidige sådanne.

TV Smith / /

Av Trygve Mathiesen // 12.07.01

For med kun kassegitar, sang og en liten sekvenser trollbandt han til tider et halvt hundre frammøtte i Storgata i hovedstaden denne tirsdagen. Selvfølgelig var det låtene fra The Adverts storhetsperiode i 1977 som flest kunne synge gjenkjennende med på refrengene til, og det var unektelig et frigjørende patetisk høydepunkt da gamle punkere på 40+ storma scenen og fylte ut på refrenget "We're just bored teenagers!".

Men reperoaret spente over hele hans snart 25-årige karriere, selv om vi ble servert overraskende mange relativt ukjente gamle låter fra første albumet ("New Church", "We Who Wait", "Great British Mistake") og andrealbumet ("Cast Of Thousand", "Television's Over", "I Will Walk You Home"), samt "Tomahawk Cruise" fra Explorer's-perioden.

De fleste av de frammøtte i salen hadde definitivt størst forhold til glansnummerne "Gary Gilmore's Eyes" og "No Time To Be 21", og det var således riktig så oppmuntrende å registrere noen få unge som kjente til 90-tallskatalogen hans også, som "Generation Y" og "The World's Just Got Smaller".

TV Smith framsto som en voksen punker som hadde beholdt gangsynet, entusiasmen - og med glimt i øyet kunne han med letthet tillate seg å ironisere over sin egen manglende kommersielle suksess - samtidig som vi forvissa han om at han er mer velkommen tilbake. For det er sjelden man klarer å presse så mye sprut og energi ut av en kassegitar aleine.

Settlista slik TV selv huska den:
Only One Flavour (fra Useless, 3/01)
No Time To Be 21 (The Adverts 7", 1/78)
New Church (The Adverts, fra Crossing The Red Sea, 2/78)
Lord's Prayer (RIP... Everything Must Go!, '96)
Gather Your Things And Go (March Of The Giants, '92)
My Place (The Adverts 7", 6/79)
Immortal Rich (Immortal Rich, '94)
This Year, Next Year (Generation Y, '98)
What If (Generation Y, '98)
Cast Of Thousands (The Adverts 7", 11/79)
We Who Wait (The Adverts 7", 10/77)
The Future Used To Be Better (Punk Lurex OK, CDM, '99)
One Million Pounds (uutgitt)
Soon As I Found It I Lost It (uutgitt)
I Will Walk You Home (The Adverts 7", 11/79)
* Lion And The Lamb (March Of The Giants, '92)
* Expensive Being Poor (Generation Y, '98)
* Your Ticket Out Of Here (uutgitt)
The Day We Caught The Big Fish (Immortal Rich, '94)
I Know What You Want (Generation Y, '98)
Gary Gilmore's Eyes (The Adverts 7", 8/77)
Bored Teenagers (The Adverts 7", 8/77)
Generation Y (Generation Y, '98)
* Tomahawk Cruise (The Explorers 7", 11/80)
* Happy Homeland (Generation Y, '98)
Safety In Numbers (The Adverts 7", 10/77)
Television's Over (The Adverts 7", 11/78)
* Ready For The Axe To Drop (RIP... Everything Must Go!, '96)
* Luxury In Exile (RIP... Everything Must Go!, '96)
Great British Mistake (The Adverts, fra Crossing The Red Sea, 2/78)
One Chord Wonders (The Adverts 7", 4/77)
---------------------
Useless (March Of The Giants, '92)
Thin Green Line (Immortal Rich, '94)
* The World Just Got Smaller (Punk Lurex OK, CDM, '99)
* Runaway Train Driver (March Of The Giants, '92)

Del på Facebook | Del på Bluesky

Mark Perrys Alternative TV med Revolution

(16.08.01) Mark Perry - grunnlegger av den første og desidert viktigste britiske punkfanzina Sniffin' Glue i '76 - er ute med et nytt album med sin gamle gruppe Alternative TV. Revolution er tittelen, og rommer både nytt og gammelt materiale.

TV Smith: - Savner den opphissende punkstemninga

(03.07.01) Han sto for et av punkrockens mest gylne øyeblikk med singelen "Gary Gilmore's Eyes" i 1977, og har i alle åra etterpå vært trofast mot seg sjøl og det mange vil oppfatte som punkens grunnidé. Utover på 90-tallet har han produsert en rekke kritikerroste skiver og mange har venta på at han for alvor skulle etablere seg som en av britenes fremste protestsangere. Aldri inntulla i slagord eller marxisme i motsetning mange til hans forløpere, gir han ansikt til de mange ofre for britenes nådeløse liberalisme under og etter Margareth Thatchers kastrering av velferdsstaten på øyriket. Førstkommende tirsdag stiller han på scenen i Oslo for aller første gang. PULS har prøvd å komme litt nærmere denne uvanlige vanlige Smith.

TV Smith: Useless - The Very Best Of

(25.06.01) USA benytta sommeren under 200-årsjubileumet for sin egen uavhengighet i '76 til å gjenninnføre dødsstraff etter ti års avbrudd. Gary Mark Gilmore - en tilfeldig dobbeltmorder - ble således den første amerikaner som ble overlagt henretta av myndighetene 17. januar 1977 i Draper State Prison, Point Of The Mountain, Utah. Saken vagte stort oppstyr verden rundt hele halvåret før eksekusjonen. Blant annet med to mislykka sjølmordsforsøk av hovedpersonen, som noe feilaktig hadde blitt dømt som seriemorder. Han vant mye sympati, og før han ble tatt av dage av fire rifleskudd, sa han seg villig til å donere bort det ene øyet sitt for videre transplantasjon. Det var denne siste delen av historien som fascinerte en britisk punkrocker - TV Smith og hans The Adverts - til å skrive en spekulativ og surrealistisk sang om hvordan det måtte være å våkne opp på sjukehuset og oppdage at man så ut gjennom øya til en morder. Låta - "Gary Gilmore's Eyes" - ble en en særs fengende suksess og gikk inn på 33. plass på de britiske hitlistene 27. august samme år, før den klarta helt opp til 16.plass tre uker seinere. Låter sett gjennom øya på unge punkrockere gjennomsyra singellistene hele høsten '77 og popmusikk var definitvt ikke bare intetsigende klisjéer lenger.

The Saints: I'm Stranded
The Saints: Eternally Yours

(20.06.01) The Saints var Australias viktigste bidrag til punkrevolusjonen for 25 år sida. Etter å ha starta opp i Brisbane som Kid Galahad & the Eternals allerede i '73, ble det imidlertid ikke skikk på sakene før to år seinere da bandet skifta navn til The Saints. Nå er endelig de to klassiske albumene fra '77-8 igjen tilgjengelige via britiske Captain Oi!

TV Smith fra The Adverts til Oslo

(14.06.01) Vokalist TV Smith fra et av de virkelig klassiske og britiske '77-punkbanda - The Adverts - kommer til Oslo og rockeklubben Nyx i Storgata tirsdag 10. juli. The Adverts, mest kjent for Top 20-hit'en "Gary Gilmore's Eyes" fra august '77, i tillegg til klassikere som "One Chord Wonders" og "No Time To Be 21", ble oppløst for over tjue år sida, men TV Smith har vist seg som en konstant produktiv artist både med TV Smiths Explorer's og som soloartist i ettertid. Dette er TV Smiths aller første opptreden i Norge.

Ramones og Pistols til R'n'R Hall Of Fame?

(28.05.01) Ramones, Sex Pistols, Patti Smith Group, Talking Heads, Boston og Tom Petty & the Heartbreakers leder an som mulige kandidater til å bli valgt inn til neste års utvidelse av Rock and Roll Hall Of Fame. Grunnen til at disse nå er aktuelle er at en artist ikke kan velges inn før det har gått 25 år sida vedkommende gjorde sine første innspillinger.

Broken Bones: Dem Bones

(21.05.01) Gitarist Tony 'Bones' Roberts var engang drivkrafta i Stoke-bandet Discharge, gruppa som satte stardarden for hardcorebegrepet for resten av århundret. Etter Discharge gikk han seg vill i metalcore med Broken Bones, som her har fått nyutgitt albumene Dem Bones og Decapitated.

Div. Art.: Farewell To The Roxy

(20.05.01) The Roxy Club i London var fra desember '76 til april halvannet år seinere den desidert viktigste springbrettet for nye og unge punkband til å vise seg fram, og overveldende mange debuterte da også her. Det mest kjente Roxy-albumet - The Roxy London WC2 - med Adverts, Buzzcocks, Wire og X-Ray Spex, kom som en oppsummering av det første kullet Roxy-artister det første halvåret, mens dette albumet oppsummerer den andre perioden fram mot årsskiftet '77-8.

Liliedugg: Sannhetens Voktere

(16.05.01) Flere markante størrelser i norsk rock kom ut av post-punkbandet Liliedugg, som hadde sin storhetstid for tjue år siden. I en eksklusiv nyutgivelse har de her samla det meste som det er verdt å huske bandet for, noe som inkluderer EPen , LPen og noen ekstra live-kutt.

Lydon: - Eminem er vår tids Sid Vicious

(14.05.01) John Lydon - engang det personifiserte samfunnstrusselen gjennom rollefiguren Johnny Rotten - gir Eminem ros for tekstene sine og sammenligner hans framtreden i underholdningsbransjen med en moderne Sid Vicious. Dog med mer selvrespekt og større fokus.

The Roxy Club, London WC2, Gigography 21/12/76-24/4/78

(09.05.01) The Roxy Club, Convent Garden, 41-43 Neal Street, London WC2 (tel. 836 8811): Open every night except Fridays during January, From 1st of February open 7 nights a week, Free membership. Open 8.30 p.m. to 2 a.m. Admission fee varies (normally £1), Free admission on non-group nights during January. Used to be a gay London nightspot in Covent Garden called Shageramas, Andy Czezowski converted the club into London's first live punk rock venue called The Roxy.

Kafka Prosess: Ingen Fattige, Ingen Rike (LP)

(25.04.01) Tyske Skuld Releases har samla alle de gamle Kafka-utgivelsene, plussa på noen uutgitte og presenterer her en hel LP med et av Oslos ledende hardcoreband fra midten av 80-tallet. Gledelige gjehør med låter som "Mentalt Ute Av Balanse" og andre hits fra Blitz' barndom.

Slaughter & the Dogs: The Punk Singles Collection/Cranked Up Really High/Do It Dog Style/Bite Back

(23.04.01) Markedet renner over av nyutgivelser av gamle punkalbum om dagen, og britiske Captain Oi! er ikke snauere enn at de sender ut hele fire forskjellige Slaughter-utgivelser. Ikke lett å vite hva man bør kjøpe av dette, og hva man kan hoppe over. PULS vurderer de fire albumene opp mot hverandre og konkluderer, for Slaughter & The Dogs er definitvit et av de britiske punkbanda det er verdt å få med seg.

John King: Human Punk

(22.04.01) Mest kjent for triologien Football Factory, Headhunters og England Away, er John King blitt kalt en Nick Hornby på steroider. En beskrivelse som er både lettvindt og upresis. Forskjellen mellom Hornby og King ligger først og fremst i klassebakgrunnen, dernest at King er en ekte insider og drepende god som deltakende observatør. I Human Punk dreier det seg imidlertid ikke om fotball, men om oppvekst i utkanten av London med punkrock som den store referansen. Gjennom sine delvis selvutleverende utviklingsrammer fra 1977 til 2000, skaper King et meget viktig bidrag til å forstå den generasjonen som ble født på begynnelsen av 60-tallet og som opplevde skjæringspunktet mellom individ og felleskap aller tydeligst. Måten King får fram dette gjør boka til en av punkgenerasjonens mest gyldne øyeblikk i romans form.

Conflict: There Must Be A Better Way (The Singles)

(21.04.01) På vei til London fra Crass-konsert i Northampton i august 1980 tok jeg nattoget sammen med en gjeng gærne London-punkere. De klatra ut gjennom ett vindu og inn det neste i fart, lurte seg unna kondoktøren og fant generelt på mye kødd. Han ene het Colin og spilte i et band som het Conflict. Året etter livedebuterte de og den første skiva deres kom i '82. Utover hele 80-tallet kom de til å spille en større og større rolle på anarko-hardcore-scena i UK, i det de gradvis overtok etter Crass som ideologiske pådrivere i bevissthetskampen mot den kalde krigen, Thatcher og dyreforsøk. Her har de samla alle 7"erne sine i ukronologisk rekkefølge.

The Vibrators: The BBC Punk Sessions

(21.04.01) Selv om The Vibrators spilte tilnærma pur punk gjennom korte og konkrete R&B-låter med bust, ble de aldri helt akseptert av den harde kjerne punkere. Dette hadde sammenheng med at de tidlig i '76 var et langhåra pubrockband, som plutselig klipte håret og markedsførte seg som punkere, nærmest over natta. De fikk innpass på Punkfestivalen på 100 Club i september samme år, men ble slakta i fanzina Sniffin' Glue som en gjeng posører. Likevel framstår disse opptaka fra John Peel-sessions '76-8, som uvanlig friske, fengende og energiske punkrock-låter, som vekker masse minner, men også viser at mesteparten av materialet har tålt tidens tann.

Die Toten Hosen: Crash-Landing

(18.04.01) Tyske Die Toten Hosen fra Düsseldorf har holdt på i 20 år, men det er utrolig nok først med denne skiva de har skaffa seg disent distribusjon på verdensmarkedet. Gruppa er ellers mest kjent for å ha hjulpet britiske punkrockere som The Boys, 999 og TV Smith tilbake i rampelyset de siste åra, og her har de fått hjelp av nettopp The Adverts' TV Smith til å oversette tekstene til engelsk og sannsynligvis diksjonen - for den typisk tyske aksenten er nesten påfallende slipt bort.

Joey Ramone død

(16.04.01) Jeffrey Hyman, bedre kjent som Joey Ramone - vokalist i det første og viktigste amerikanske punkbandet, The Ramones - døde søndag kveld, 20.40 CET, av lymfatisk leukemi på Weill Cornell Medical Center i New York, 49 år gammel. Selv om dette ikke kom som noen overraskelse på de som har fulgt sykdomsutviklinga hans den siste tida, er vi ennå i sjokk og vantro over at en av våre største anti-helter og ikoner i den moderne DIY-rocken nå er borte for alltid.

TV Smith gjør opp status

(12.04.01) TV Smith fra '77-bandet The Adverts, har sluppet sitt nye album Useless på JKP Records, som drives av tyske Die Toten Hosen. Tyskerne er kjent for å ha hjulpet gamle helter tilbake i rampelyset og har mye av æren for gjenforeng av såvel The Boys som 999. TV Smiths album er fylt med 15 låter fra hele hans karriere, innspilt på nytt med Toten Hosen som backingband.

999: 999
999: Separates

(07.04.01) Oppkalt etter en setning fra The Clash-låta "London's Burning", definerte 999 seg sjøl som et annegenerasjons punkband i London i 1977. Tidligere hadde de vraka Clash-relaterte bandnavn som 48 Hours og The Dials, men fast bestemt på å gjøre hele Englands nødnummer til markedsfører av sin egen musikk, debuterte ex-Kilburn And The High Roads-gitarist Keith Lucas - aka Nick Cash - og de øvrige tre som support for The Jam på London-klubben Nashville 5. april og ga ut singelen "I'm Alive" på uavhengige LaBrittain Records på tampen av dannelsesåret. I 1978 kom begge disse albumene som det ennå spruter klassisk poppunkrock av.

Gamle helter på punkfestival i UK

(03.04.01) (Butlins Minehead/PULS): Selv om pinten kosta £2:80 og framsto som vann med ølsmak, ble dette en begivenhetsrik helg med en masse gamle band som samla seg utafor Minehead i Vest-England og fikk gamle punkere til å trekke på smilebåndet, snøre opp Doc. Martens'ene og poge løs av hjertens lyst. Folk som ikke var gamle nok til å få med seg hva som skjedde dengang, fikk seg flere sterke liveopplevelser av hva deres gamle helter kom opp med fra scenen.

Dee Dee Ramone: - Jeg var medlem av det argentinske kommunistpartiet!

(02.04.01) Mange stiller spørsmålstegn ved meninga med Dee Dee Ramones småpatetiske solokarriere. Jevnlig besøker han Oslo for å promotere soloskiver fylt av gamle Ramones- og Ramones-liknende låter, men uten Da Bruddas magiske tøtsj, og uten de store ambisjonene om å utrykke noe allment. Fyren er sliten, ja utbrent, og han er paranoid, som et resultat av for mange år på veien og på kjøret. I anledning 25 år med definert punkrock, var det likevel naturlig for PULS å ta en prat med personen bak punk-klassikere som "Now I Wanna Sniff Some Glue", "Blitzkrieg Bop", "Rockaway Beach" og "Chinese Rocks".

Generation X: K.M.D. - Sweet Revenge 1979 (LP)

(23.03.01) Britiske Generation X, med superposøren Billy Idol, aka William Broad i spissen, ga ut to klassiske punkalbum på slutten av 70-tallet. Denne skiva var tiltenkt som den tredje, og spilt inn et halvt år etter det Ian Hunter-produserte Valley Of The Dolls. Antakelig var det låter som "Dancing With Myself" og "Triumph" som dreiv bandet i studio såpass umiddelbart etterpå, for summa summarum er de beholdninga på dette mimremerket over et av bandene som sprang ut av Sex Pistols' following The Bromley Contingent.

Fra Drunk til blackout

(01.03.01) (Tromsø/PULS): De har antakelig spilt flere konserter i utlandet enn noen andre norske rockeartister, gutta i Drunk. Først og fremst fordi fire av fem i bandet turnérte non-stop på kontinetet med banda So Much Hate og Life, But How To Live It for et decennie siden. I dag har de ikke samme frekvens i inntjening og bruk av tyske Mark, men gjorde en gledelig visitt i Tromsø på by:Larm og drar på turné til Kanada til sommer'n. PULS gjorde et forsøk på å bli full med dem i Nordens Paris.

Charlie Harper: - Rod Stewart lærte meg å spille munnspill

(18.02.01) Han var "for gammal" til å være punker på allerede på slutten av 70-tallet, Charlie Harper. Det er kanskje derfor han har holdt på så lenge i ettertid også, for liksom å bevise at han ikke var en som bare hang seg på dengang. Selv om akkurat dét er lite trolig. I dag - 25 år seinere - er han en av ytterst få på sin alder som fremdeles flyr rundt med grønn punkesveis og skinnjakke, hopper opp og ned på scenen og kommer med "Police Are Fascists"-aktige utrop. Standhaftlig til det siste, det skal han ha og det står det faktisk stor respekt av. Han kunne sikkert ha valgt en mye mer konfortabel måte å gå alderdommen i møte på.

Johnny Rotten: - The only soul you'll get out of me is arse'ole!

(17.01.01) I år er det 25 år sida Ramones ga ut debutalbumet sitt i Europa og Pistols jobba seg den harde veien opp som liveband. Vi kan ikke la den viktigste musikkrevolusjonen det siste kvarte århundre og den virkelige almenngjøringa av femten minutter i rampelyset gå upåaktet hen her i PULS. Derfor vil vi kjøre flere retro- samtids- og framtidsartikler omkring temaet utover våren. Eksklusivt for våre lesere følger her den unike historien til David Thorpe, som våren '76 var en 19-årig collegestudent, og hyra inn det dengang relativt ukjente Sex Pistols til et party på Bishop Grosseteste College i Lincoln, UK.

TV Smith og Tom Robinson joiner Ian Dury-hedring

(16.06.00) TV Smith, hjernen bak The Adverts' punk-klassikere som "Gary Gilmore's Eyes" og "No Time To Be 21", blir med på hyllingen av Ian Dury under kveldens minnekonsert i Brixton Academy, London. Han og Tom Robinson (noen som fremdeles husker "2-4-6-8 Motorway"?) på sistnevntes versjon av sin egen "Living in A Boom Time".

TV Smith til Finland

(20.04.00) TV Smith, mannen bak en av pønkens største klassikere, "Gary Gilmore's Eyes" med gruppa The Adverts i '77, gjester våre naboer i Finland med fire konserter i juni. Den omstridte Østerrike-turnéen hans er foreløpig utsatt til høsten.

TV Smith spiller i Østerrike!

(28.02.00) TV Smith, mannen bak en av pønkens største klassikere, "Gary Gilmore's Eyes" med gruppa The Adverts lar seg ikke stoppe av Jürg Haiders speidertropper. Sammen med Die Toten Hosen drar han på alpeturne i mars. - Jeg spiller i Østerrike, men ikke "Haiders Østerrike", sier han til PULS.

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?

En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.

Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!

MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.

Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.