Stratford Mercenaries: Sense Of Solitude

I sju år før 1984 var anarkopunkbandet Crass et av de mest kontroversielle foretak på musikksida i Storbritannia. Fra et veggiskollektiv i Essex pøste de ut skiver, opptredener, filmer, pamfletter og andre pågående publikasjoner i frustrasjon og aggresjon mot Thatcher og Systemets forvrengnig av frihetsbegrepet. Mest kjent er kanskje den såkalte KGB-tapen med en manupulert telefonsamtale mellom Maggie og Ronald om Falklandskrigen og hvordan holde russerne på riktig side av jernteppet. Amerikansk etterretning anslo at tapen var fabrikert av russerne. Etter Orwells skjebneår la de inn årene som kollektiv uttrykksbase, men flere av medlemmene forsatte å ytre seg i andre konstellasjoner. Vokalist Steve Ignorant fortsatte som å synge i band som Conflict og Schwartzeneggar, før han i '97 starta opp Stratford Mercenaries med blant annet gitaristen Gary fra Dirt og Phil Barker fra Buzzcocks på trommer. Dette albumet er oppfølger'n til CD-debuten og minialbumet No Sighing Strains Of Violins fra '98.

Av Trygve Mathiesen // 26.10.00

Bandet viste seg gjennom debutalbumet at de på sitt beste kunne vidreføre de mest melodiøse og allsang-pregete tendensene hos Crass, á la "I Aint Thick, It's Just A Trick", "Hurry Up Garry" og "Big A, Little A". Variasjonen var imidlertid relativt stor i både kvalitet og stil, selv om forsøkene på å parra punk og freejazz absolutt ikke var udelt negative.

Hvordan er så oppfølger'n? Jeg er ikke sikker på om det er låta - eller bare stemmen til Ignorant - som får meg til å føle at spor én, "No More Running", kunne vært en hvilken som helst Crass-låt, til tross for at kompet er mer 77-punk enn jeg liker å huske Crass som. Tromminga kunne nok vært Penny Rimbauds, gitarene derimot?

Til tider låter de veldig poppa, eller rettere - de flørter med pop-akkorder. Det funker forsåvidt, og i "Down To You" får jeg nesten en følelse at Jimmy Purseys Sham 69 suflerer i kulissene.

"See It Through" er i alle fall temmelig trad-Crass, både i struktur og innhold. Og tekstene handler fortsatt om å ikke la seg kvele av Systemet.

Rent komposisjonsmessig mangler de en større dramatiker og dynamikkregissør, men "Cheap Excitement" funker mer enn så nogen lunde, takket være allsang-faktoren. De øvrige låtene går enten for sakte - og da evner de ikke å kompensere med melodi for manglende tempo - eller de er instrumentale lydcollager, som muligens fungerer på film.

Live derimot, kan jeg levende forestille meg at stoffet deres fyller alle behov om øs, allsang og hat, selv om det nok er tvilsomt om vi får se dem her i byen. For nå ser det ut til at de desverre har spilt sin siste konsert, i alle fall med Steve Ignorant bak mikrofonen.

Sistnevnte brakk beinet under USA-turnéen i april og trakk seg fra den etterfølgende Europa-reisa, som forøvrig inkluderte fem konserter i Finland og Sverige i juli/august. Det resulterte i at Gary overtok leadvokalen, og bandet fant like godt ut at de trivdes bedre uten Ignorant, som tok all oppmerksomheten fra de andre. De vurderer å skifte navn, hvis de fortsetter.

Hva som skjer med Steve Ignorants videre skjebne er ennå uklart, men han trenger nok tid til å få motivasjonen tilbake etter den traumatiske US-turen, der det gipsa beinet hans tvang ham mer eller mindre i ro under konsertene. Dessuten ble han anklaga for seksuell trakasering av en jente i Monterey. Dét sømmer seg ikke for en gammel Crass-moralist som Steve!