The Vibrators: The BBC Punk Sessions
Selv om The Vibrators spilte tilnærma pur punk gjennom korte og konkrete R&B-låter med bust, ble de aldri helt akseptert av den harde kjerne punkere. Dette hadde sammenheng med at de tidlig i '76 var et langhåra pubrockband, som plutselig klipte håret og markedsførte seg som punkere, nærmest over natta. De fikk innpass på Punkfestivalen på 100 Club i september samme år, men ble slakta i fanzina Sniffin' Glue som en gjeng posører. Likevel framstår disse opptaka fra John Peel-sessions '76-8, som uvanlig friske, fengende og energiske punkrock-låter, som vekker masse minner, men også viser at mesteparten av materialet har tålt tidens tann.
Denne utgivelsen er en fire-delt affære. De fem første låtene stammen fra John Peel og BBCs arkiver fra oktober '76. Omtrent samtidig ga bandet ut debutsingelen "We Vibrate/Whips & Furs" på RAK. Førstnevnte låt er med i denne bolken, i tillegg til tre låter som vi finner igjen på Vibrators ypperlige debutalbum Pure Mania fra '77.
Kuriøst sett kan det nevnes at forløperne til Vibrators fra - Stiletto og Lipstick Knoxie - begge spilte én av disse - "Sweet Sweet Heart" på konserter allerede i '75.
Som de fleste John Peel-session'er fra denne tida, framstår likevel dette som demo-materiale i forhold til de offisielle utgivelsene. Lyden er tynnere, alt er ikke ferdig utvikla, men energien og friskheten er her i fullt monn.
 THE VIBRATORS: Før og etter ( ) |
Neste Peel-runde er fra juni '77, samtidig som debutalbumet kom ut. Her får vi fem LP-aktuelle låter som er veldig like albumversjonene, og som det også spruter bensin av. "Petrol", anti-doplåta "Keep It Clean" (dog med en tvilsom lang gitarsolo her) - og ikke minst den deilige balladen "Baby Baby" - er alle låter som dokumenter tidsånd og rettferdiggjør punkens inntreden på FM-båndene. "Baby Baby" inneholder forøvrig de klassiske strofene "Oh oh, you're so pretty/ Not to talk to you would be a crime".
Fra de siste Peel-opptaka i '78 er vi over i andrealbumet V2, der vi blant annet finner bandets største hit - "Automatic Lover" - som nådde 35. plass på listene i mars samme år. Norske Hærværk hadde forøvrig denne på repertoaret gjennom nærmest hele sin levetid.
Likevel er det "Troops Of Tomorrow" som er blitt stående som Vibrators største identitetsbærer. Et seigt og hardt fremadrullende manifest for en bevegelse som allerede på det tidspunktet var erklært død i media, men som takket være samlingskraftige kunngjøringer som dette, så sett og vis har holdt seg i levende utvikling helt opp til i dag.
Siste del - kall det bonus - er ni livelåter som nesten utelukkende stammer fra V2, og som ikke tilhører de mest verneverdige, men gir en grei avspeiling av hvordan dette fortonte seg i klubbsammenheng. Dog virker både saksofon og orgel litt malplassert i både lydbilde og miksen.
Totalt er det to uutgitte låter på hele samlinga, "Jenny Jenny" og "Eyewitness". Det er likevel ikke det viktigste, men å dokumentere den energien som lå i punkens reaksjon på all den livsfjerne musikken som folk blei dopa ned på fram til slutten av 70-tallet.
Soundet framstår langt fra så sjokkerende og bråkete i dag, som dengang. Snarere som litt naivt og pubertalt. Sånn sett en sjarmerende utgivelse som vekker gamle minner hos oss gamlinger, og som kanskje setter nye perspektiver på ting for den oppvoksende generasjon. Vibrators var aldri noen politiske agitatorer, og deres kjærlighetslåter har således mye til felles med dagens garasjepunkband.
Del på Facebook | Del på Bluesky