Penny Rimbaud: The Death Of Imagination

Tidligere Crass-trommeslager og ideolog Penny Rimbaud har hatt mye å stå i med i det siste. Samtidig som kollektivet Dial House endelig ble redda fra å falle i storkapitalens hender, kommer hans aller første soloskive. En skive som ble spilt inn allerede for fem år sida, og som inneholder et ambisiøst drama over fire akter og 73 minutter om Jesus, barndom, død, sex og fantasier. En naturlig fortsettelse av noen av de særere sidene ved Crass mot slutten av deres karriere.

Av Trygve Mathiesen // 27.03.01

Sagaen tar utgangspunkt i minner Rimbaud har tatt med seg fra barndommen der et bilde fra en bok foreldrene hans hadde. Boka - War, The Legacy Of Horror - inneholder blant annet bildet The Pits Of Auschwitz, og blir på mange måter utgangspunkt for hele Rimbauds fantasiverden.

Som grunnlegger av anarkopunkbandet Crass i '77, får disse drømmene også en sentral plass i bandets univers, selv om det ikke er uttalt her. Men gjennom å gjenkjenne bruddstykker fra dramaet i både Crass' og Poison Girls tidlige innspillinger, er det ikke vanskelig å se mønsteret.

( )

Således gjennkjenner vi også Rimbauds stemmeinnslag fra ulike illustrerte virkelighets-klipp- og skildringer på de samme skivene. Eve Libertine kjenner vi som feminist-kunngjører fra Crass' storhetstid, her har hun imidlertid en mykere og mindre agressiv holdning som gir henne mer av den forsonende Moder Jord-rollen enn den kjente offer-for-matrialkatets-historie-persona'en fra 80-tallet.

Johnny Shahnazarians stemme minner mest av alt om Mike Heron fra folk-psykedelikerne The Incredible Stringband og hever stykket til lettere skylag gjennom disse assosiasjonene.

Historien utvikler dette dramaet i uventede vendinger, blander det med surrealisme, Nietze og Faust, virrer Kanskje rundt med sine Ja- og Nei-skikkelser som sin konstante samvittighet og lyst og opp i spiralformete dimmensjoner der det hele til tider blir veldig hardt å følge det med ren logikk.

Musikken er ved Sarah Barton og A-Soma og følger klassisk middelarder-litturgiske mønstre, der vi også møter Lol Coxhill på saksofon. Musikken er ikke særlig framtredende, men holdes som et bakteppe og en stemnningsskaper i bakgrunnen.

Likevel blir vi henført av deler av den, spesielt på Underpunkt 4 i Del To - "Flesh, Fleshness", som illustrerende nok gir stykket farge av rytmisk og kroppslig tilnærming i det dialogen gått over i fraser og uttrykk som ikke ville passert sensuren i et statlig fjernsynsteater.