En basalt fundamentert suksess

Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.

Av Arild Rønsen // 07.01.26

Dikteren Lars Saabye Christensen trenger knapt noen introduksjon. Sist gang dere møtte ham i våre spalter var han poet i det slitesterke bandet Buicken. Sammen med Steinar Raknes er han også leverandør av alle tekster, men dette blir likevel helt annerledes.

I Buicken leser han som oftest helt tørt, eventuelt til et blueskomp. I kompaniskap med Steinar Raknes blir det til hele låter, der Raknes er melodisnekker og vokalist.

Raknes er først og fremst kjent som bassist; kontrabassist i diverse jazzsammenhenger. Ja, han har endog spilt med Chick Corea. I anledning «Tid» har han satt sammen et glimrende orkester bestående av Andreas Utnem (orgel), Per Oddvar Johansen (trommer) og Mickey Raphael (munnspill).

Det er intet nytt under solen at Raknes opptrer som vokalist. I sitt Stillhouse har han blant annet gjort strålende versjoner av «I’m on Fire» (Bruce Springsteen), «Corrina, Corrina» (Bob Dylan» - og kanskje først og fremst «Kiss». Originalen med Prince er strippa til beinet hva soundet angår, og Raknes tar’n helt ut – bare ståbass og vokal.

Lyrikken er umiskjennelig Lars Saabye Christensen’sk. Underfundig, er vel så tilnærma korrekt som det går an å komme. Han er ikke statementets dikter, men han tvinger deg likevel inn i sitt mangfoldige og underlige univers. På sitt vis får han deg til å tenke, og ikke sjelden sitte igjen som et spørsmålstegn.

Bandet turnerer mesteparten av 2026, der allestedsnærværende Knut Reiersud tar Mickey Raphaels plass som munnspiller – og selvfølgelig skal han spille gitar. Og ja, dikteren er med på laget. Kom ikke her å si at du ikke ble anbefalt denne konserten på det aller varmeste.