Et ettertenksomt portrett av Lars Saabye Christensen

Han er ingen enkel person å få fatt på, Lars Saabye Christensen. Oppi hodet hans svirrer en hel masse ting. Dette veit vi jo fra før, alle vi som har lest bøkene hans og hørt alle blues-låtene han har satt tekst til. Denne filmen er forsøksvis et portrett, og gir noen svar.

Livet er den tiden det tar å dø / Regi: Bjørn-Owe Holmberg / Norsk filmdistribusjon

Av Arild Rønsen // 18.11.23

Men vi får nok ikke noen endelige svar. Ikke på denne sida. Helt sikkert ikke på den andre sida heller, der døden lurer. For ribba til beinet er det dette denne filmen handler om, der hovedpersonen ofte vandrer i svart hvitt på kirkegården. Døden.

Saabye Christensen vil muligens si at det handler om Tiden. Han passerer en urmaker i Bygdøy Allé, og blir urolig av at klokkene i vinduet viser forskjellig tid. «Vi må ha én tid», mener han – som er lut lei av noe så prosaisk som sommer- og vintertid. Vi må ha én tid.

Et av kapitlene i filmen er døpt «Håpet», der Saabye Christensen finner en slags Gud. «Det er en hyggelig tanke at det fins en Gud», sier han – i intervjus form; filmen er strengt tatt et langt intervju. Og han har jo rett: «Man må gå under jorden for å slippe inn i himmelen.»

Saabye Christensen er opptatt av gamle ordtak - som «Heder og verdighet», tittelen på hans foreløpig siste album med bluesbandet Norsk Utflukt. Jeg mistenker ham for å håpe at dette credoet i hans siste bind i trilogien om Oslo, «Skyggeboken», en gang skal bli noe sånt vi alle kan komme til å si. Jeg hadde nær sagt – at det en gang skal komme til heder og verdighet. «Livet er den tiden det tar å dø.»

«Det er jo helt sant», sier forfatteren, «men det kan leses og tolkes på forskjellige måter». Før han relativt fornøyd legger til – «det er sjelden å treffe så bra».

Ja, til og med for Lars Saabye Christensen tilhører det kanskje sjeldenheten å treffe så bra. Til nå har han brukt det både i poesien og i sin prosa – og det funker like bra begge steder. Over alt, tror jeg vi kan si. Smak på setninga en gang til, for den er helt sann. Livet er den tiden det tar å dø.

Vi følger forfatteren sammen med Norsk Utflukt i Juke Joint Studio, først og fremst sammen med hans livslange venn og gitarist Kåre Virud. Litt som to gamle menn i jeans som venter på Godot; forskjellen er at herrene Christensen og Virud alltid kommer til mål med det de har til hensikt å utføre. Selv om de – for all del! – tar seg god tid.

«Tekstene fant sitt sted når Kåre kom inn i bildet», mener tekstforfatteren. Og hva er egentlig sammenhengen mellom Knut Hamsun, Jim Morrison og The Beatles?

Bjørn-Owe Holmberg har lagd en nydelig film om en av våre aller største forfattere.

Vinden er kald, havet er bratt, skulle ønske det var aldersgrense i himmelen i natt.

Del på Facebook | Del på Bluesky