Henda i været for Raised Fist!
Vi spurta fra Europe til Raised Fist for "de bare MÅTTE vi se", ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun "Hardcore. De er også svenske". Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.
Raised Fist / Tons of Rock / 24.06.22
Vokalist Alexander Hagmann går ikke på scenen, han er bare plutselig der, en supernova som er høyt og lavt og synger samtidig - og kompisen hadde helt rett. Som vanlig. Mine kompiser er snille og introduserer meg til masse (for meg) ny og spennende musikk som jeg aldri helt skjønner hvordan jeg har gått glipp av tidligere.
Raised Fist har tross alt holdt på siden 1993. Det er ikke utenkelig at de holdt seg til Luleå og Nord-Sverige de første årene, og at de først vandret sørover etter at jeg flytta ut i skauen. Uansett er det aldri for sent å oppdage ny musikk.
Noen band har så mye energi at det bare flommer ut fra scenen og sprer seg blant publikum og videre ut i universet - ikke bare fra låtmaterialet, men også fra utstrålingen fra scenen. Raised Fist tilhører definitivt den kategorien. Hvordan kan man stå rolig når man blir oversvømmet av så mye kul energi? Han minnet meg veldig om avdøde Ken Chinn, vokalist i det kanadiske hardcore-bandet SNFU. De hadde jeg gleden av å se flere ganger, og Chinn hadde virkelig også en energi som fylte salen.
Hagman er for øvrig sertifisert instruktør i brasiliansk jiu-jitsu, og viser til fulle hvorfor kampsport er bra for å kontrollere energibalansen i kroppen! Dog var han ikke den eneste som var høyt og lavt. Bassist Andreas "Josse" Johansson (eneste gjenværende fra originalbesetningen), gitarister Jimmy Tikkanen (fra 2011) og Daniel Holmgren (fra 2002) var også høyt og lavt. Jeg mistenker at trommis Robert Wiiand (fra 2017) også hadde hoppa rundt om han hadde kunnet, men i stedet brukte han den på trommene.
Som anmelder skal man prøve å få med seg mest mulig, men av og til må man bare gi seg hen til musikken. Dette var en sånn konsert. Hvor mange som var der? Aner ikke. Hvor lenge spilte de? Har ikke peiling. Glemte jeg å få med meg Baroness? Definitivt.
Var det verdt det? Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa!!!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Hardt og rått! Ferdig alt for fort!
(24.11.23) Årets desidert korteste konsert (av headliner) – 56 minutter, og da er jeg snill. Tross alt er dette en konsert jeg har gledet meg til siden jeg så dem på Tons of Rock for temmelig nøyaktig ett år, fem måneder minus én dag til. Og så får vi ikke en full time engang?
The Hellacopters - lenge leve!
(30.06.22) Å sitte i gresset og puste og bare nyte. Ja, The Hellacopters var en nytelse.
Dimmu Borgir - en gave til fansen
(28.06.22) Dimmu Borgir ga fansen full pakke. Men var det likevel noe som mangla?
Festivalens Garantert Feteste Konsert!
(25.06.22) Det viktigste nu metal-bandet? Korn spilte Ekebergsletta i senk.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.