Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Henda i været for Raised Fist!

Vi spurta fra Europe til Raised Fist for "de bare MÅTTE vi se", ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun "Hardcore. De er også svenske". Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.


Raised Fist / Tons of Rock / 24.06.22


Vokalist Alexander Hagmann går ikke på scenen, han er bare plutselig der, en supernova som er høyt og lavt og synger samtidig - og kompisen hadde helt rett. Som vanlig. Mine kompiser er snille og introduserer meg til masse (for meg) ny og spennende musikk som jeg aldri helt skjønner hvordan jeg har gått glipp av tidligere.

Raised Fist har tross alt holdt på siden 1993. Det er ikke utenkelig at de holdt seg til Luleå og Nord-Sverige de første årene, og at de først vandret sørover etter at jeg flytta ut i skauen. Uansett er det aldri for sent å oppdage ny musikk.

Noen band har så mye energi at det bare flommer ut fra scenen og sprer seg blant publikum og videre ut i universet - ikke bare fra låtmaterialet, men også fra utstrålingen fra scenen. Raised Fist tilhører definitivt den kategorien. Hvordan kan man stå rolig når man blir oversvømmet av så mye kul energi? Han minnet meg veldig om avdøde Ken Chinn, vokalist i det kanadiske hardcore-bandet SNFU. De hadde jeg gleden av å se flere ganger, og Chinn hadde virkelig også en energi som fylte salen.

Hagman er for øvrig sertifisert instruktør i brasiliansk jiu-jitsu, og viser til fulle hvorfor kampsport er bra for å kontrollere energibalansen i kroppen! Dog var han ikke den eneste som var høyt og lavt. Bassist Andreas "Josse" Johansson (eneste gjenværende fra originalbesetningen), gitarister Jimmy Tikkanen (fra 2011) og Daniel Holmgren (fra 2002) var også høyt og lavt. Jeg mistenker at trommis Robert Wiiand (fra 2017) også hadde hoppa rundt om han hadde kunnet, men i stedet brukte han den på trommene.

Som anmelder skal man prøve å få med seg mest mulig, men av og til må man bare gi seg hen til musikken. Dette var en sånn konsert. Hvor mange som var der? Aner ikke. Hvor lenge spilte de? Har ikke peiling. Glemte jeg å få med meg Baroness? Definitivt.

Var det verdt det? Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa!!!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hardt og rått! Ferdig alt for fort!

(24.11.23) Årets desidert korteste konsert (av headliner) – 56 minutter, og da er jeg snill. Tross alt er dette en konsert jeg har gledet meg til siden jeg så dem på Tons of Rock for temmelig nøyaktig ett år, fem måneder minus én dag til. Og så får vi ikke en full time engang?


Bring Me The Horizon – til ungdommen

(02.07.22) Etter møtet med Tons of Rocks mest ungdommelige innslag, føler jeg at jeg har møtt en representasjon av en tenåringssjel med humørsvingninger legemliggjort i form av Bring Me The Horizon.


The Hellacopters - lenge leve!

(30.06.22) Å sitte i gresset og puste og bare nyte. Ja, The Hellacopters var en nytelse.


Backstreet Girls tok oss tilbake i tid

(30.06.22) Et forventningsfullt publikum hadde funnet seg til rette i teltet ved Vampire Stage på Tons Of Rocks andre dag: «Backstreet Girls! Backstreet Girls!». Vampire Stage var festivalens mest intime scene, som gjorde at disse konsertene ga noe litt annet enn headliner-konsertene.


Bildespesial: Hedvig Mollestad Trio

(30.06.22)


Black Debbath - et varig duplexband

(30.06.22) En rockefestival i Oslo må nødvendigvis ha et gigantisk trekkplaster til å åpne festivalen, og da er vår egne, kjære Black Debbath (Bøler) selvskrevet til rollen. Det er viktig med litt tung, tung, politisk, akademisk stoner rock.


Wig Wam om livet før og etter «Peacemaker»

(29.06.22) - Vi befinner oss i en tid hvor vi trenger å flykte litt fra virkeligheten og kose oss, feire kjærlighet og samhold. Da passer et band som oss, kontra depressiv Marilyn Manson-musikk. Let’s embrace life! Det er det Wig Wam handler om.


Dimmu Borgir - en gave til fansen

(28.06.22) Dimmu Borgir ga fansen full pakke. Men var det likevel noe som mangla?


Knall avslutning med 5FDP!

(28.06.22) Sletta er full av folk. Siste bandet. Siste kvelden. For publikum er festivalen over om knappe 75 minutter. Avslutningen av tre knallbra festdager, tre år etter siste festival. Det er Five Finger Death Punch (5FDP) som får æren av å avslutte årets Tons of Rock, et band som har blitt hypa som det beste heavy metal-bandet dette tiåret. Forventningene er skyhøye før det Las Vegas-baserte bandet går på scenen.


Wig Wam - etter natta til 25. juni 2022

(27.06.22) Klokken er 13.45 lørdag 25. juni 2022. Wig Wam entrer Main Stage med pyro og en av sine nyeste hits - «Never Say Die», som de har skrevet under pandemien. Åge Sten Nilsen aka «Glam» entrer scenen med glorete pyntet mikrofonstativ som matcher antrekket, og veiver stativet som et flagg, noe som kan sies å være hans varemerke.


Sepultura - stort og tungt

(27.06.22) Kjære søte bestemor som sto midt på, helt foran inn mot barrikadene da Sepultura spelte: Du er kul! Rockemusikk kjenner helt klart ingen aldersgrense!


Sgu dejlig med danskene på Ekebergsletta!

(27.06.22) Jeg er litt usikker på hvor mange D-A-D cder jeg så ble spilt i stykker eller ripet i filler fordi de alltid ble dratt frem på nachspiel på 90-tallet. Rockere i Oslo likte dansk rock og dansk øl. Rockere i Oslo liker fortsatt dansk rock og øl. Første band på scenen lørdag, men det var fullt trøkk av publikum - og hvilken start på dagen!


CC Cowboys - det perfekte sommerlåt-bandet!

(27.06.22) Jeg husker godt da CC Cowboys først produserte den ene landeplagen etter den andre. De var nesten irriterende i sin enkelhet, og man hørte dem absolutt overalt. Vi snakker selvfølgelig fjern historie. NRK hadde to radiokanaler, MTV var faktisk en musikkanal og vi var overlykkelige over å kunne ta opp bra sanger på «Ti i skuddet», og om vi var riktig heldige greide vi å unngå stemmen til Vidar Lønn-Arnesen.


Problematisk konsert for Paradise Lost

(27.06.22) Paradise Lost leverte. Men store lydproblemer ødela mye. Deler av publikum hørte Opeth like godt.


Glamrock møter stand-up – her er Steel Panther

(26.06.22) Frasen «Sex, drugs and rock’n roll» er velkjent for de fleste som kjenner til rockehistorie, og det er definitivt en frase Steel Panther har tatt bokstavelig. Dette showet er selvsagt en parodi-act, men likevel ikke for dem som lett lar seg krenke.


WYRD gjorde jobben

(26.06.22) Jeg lytter normalt ikke til black metal. Det blir litt for dystert og ensformig for hjernen min på én spiller. Det er ikke dermed sagt jeg ikke liker det live! Black metal-band har gjerne et fantastisk underholdende scene-show, og de aller fleste er ekstremt dyktige musikere.


Within Temptation - alltid på rett side

(26.06.22) Symfonisk metal var "hot" på 90-tallet, og jammen blir det ikke varmt når Within Temptation entrer scenen. Det er flammer og Sharon den Adel i gullkjole med en dramatisk hårbøyle som hadde passet godt inn på operaen, det er lys og fancy sceneteppe og det kunne blitt en klisjé, men Within Temptation er et fantastisk bra band og den konserten var et absolutt høydepunkt. "Hold kjeft, dette er beste bandet på hele festivalen!" hørte jeg fra sidelinja.


Deep Purple in rock!

(26.06.22) Tenk å skrive ei låt i 1971 som er gjenkjennbar på de første tre tonene fra gitaren. Ikke bare for rockere, men for alle musikkinteresserte i hele verden. Tenk å skrive den låta, ei låt som er så populær og så forhatt samtidig (som kompisen sa, "det er vel ingen på denne festivalen som aldri har spelt den?") - for hvem har ikke måttet lide seg gjennom mer eller mindre elendige varianter av den?


Teaterstykket Iron Maiden

(26.06.22) Opera eller metal? Kanskje Iron Maiden ikke helt får bestemt seg? Men publikum elsket Maiden på Ekebergsletta!


Bullet For My Valentine vekket Tons Of Rock

(26.06.22) Etter at Black Debbath startet det store rockeballet vi kaller Tons Of Rock, entret Bullet For My Valentine hovedscenen. Vokalisten Matthew Tuck hevdet at han nettopp hadde stått opp, og at han sympatiserte med at vi måtte rett inn i moshpit så tidlig på morgenen. Bandet starter sterkt med «Your Betrayal» som topper popularitetslistene deres på flere musikkstrømmetjenester. Publikum holdt her litt tilbake, så kanskje vi ikke var helt våkne enda vi heller?


Fenomenalt show av The Darkness

(25.06.22) «Dette er den beste konserten jeg har sett i mitt liv – og jeg kjenner ikke til dem så godt», sa folk omkring meg etter at The Darkness hadde gått av scenen til vill jubel. Det britiske hardrock-bandet har akkurat avsluttet på Scream Stage etter en svært forlenget versjon av «Love On The Rocks With No Ice». Men la oss ta det fra begynnelsen!


Festivalens Garantert Feteste Konsert!

(25.06.22) Det viktigste nu metal-bandet? Korn spilte Ekebergsletta i senk.


Hils på Tatiana Shmailyuk i Jinjer!

(25.06.22) En god festival skal bestå av en haug med band man liker, et par man har hørt om, og noen vilt fremmede som blåser deg til himmels.


Sum 41 fra Ekeberg til Bjørndal!

(24.06.22) Årets Scream Stage på Tons Of Rock kan konkluderes å være noe i overkant heftig lydmessig. Da Sum 41 entret scenen, fikk jeg en tekstmelding fra en kompis på Bjørndal som lurte på om det var «Motivation» av Sum 41 han kunne høre i det fjerne. Dette stemte!


Ja, da - Europe funker!

(24.06.22) Europe er ikke lenger puddel. Dette er skikkelig rock.


Raised Fist: Dedication

(31.12.02) Raised Fist viser at Burning Heart fremdeles kan gi ut spennende hardcore, selv om band som Breach og Refused er oppløst. Raised Fist er et utrolig energisk og stramt band, men ”Dedication” blir noe for lik deres forrige album, ”Ignoring The Guidelines”.


Raised Fist: Fuel

(14.04.99) Mer hardcore fra andre siden kjølen. Og dette er varer som virkelig slår lytteren knock out. På sitt hardeste er det som Foremans høyre for tjue år siden.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.