Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Hardt og rått! Ferdig alt for fort!

Årets desidert korteste konsert (av headliner) – 56 minutter, og da er jeg snill. Tross alt er dette en konsert jeg har gledet meg til siden jeg så dem på Tons of Rock for temmelig nøyaktig ett år, fem måneder minus én dag til. Og så får vi ikke en full time engang?


Raised Fist / John Dee / 23.11.23


Hver eneste gang jeg har lyst til å brøle FYTTIKATTAFORENRÅÅÅÅÅKONSERT så tenker jeg på hva jazzkompisen sa, om å ikke ødelegge spenningen. Det gidder jeg ikke i kveld. Årets (antageligvis) aller siste konsert for min del.

Jeg kunne ikke bedt om en bedre avslutning på et helsikes bra konsertår, som begynte med episke Apocalyptica for temmelig nøyaktig ti måneder siden. Fra finske celloer til norrsvensk hardcore.

Dette var akkurat like bra som sist jeg så dem, om ikke bedre. En heftig treningsøkt på en knapp time, med et tonn med energi stappa inn – jeg kunne faktisk ikke bedt om mer!

Når man som publikummer i periferien blir sliten, kan man bare tenke seg hvordan det var foran. Dette er et band som tenner på alle plugger før første tone, og holder energien oppe til siste slutt. Sist kalte jeg vokalist Alexander Hagmann en “supernova som er høyt og lavt og synger samtidig” og det var han jammen i dag også. Resten av bandet likeså. Scena på John Dee er faktisk så alt, alt, alt for liten for dette høyst kompetente og sjukt råe hardcorebandet.

Raised Fist har spelt opp til dans i 30 år nå. “Lillebror” hadde bursdag i dag, og selvfølgelig kan alle i salen teksten til "Ja, må han leva" og da løfta nesten taket seg. Gølvet rista når det tok av i moshpiten. Heldigst var kanskje den blåhåra som både fikk Hagmanns svette t-skjorte (“Den fins inte at få kjöpt längre! Vi har den inte själv engong!”) og crowdsurfa.

Jeg tror faktisk at om du leser anmeldelsen fra sist, så stemmer den like bra for kveldens konsert. Jeg har ikke flere superlativer å komme med. Jeg håper de kommer tilbake og speller på en litt større scene neste gang, for det har visstnok vært utsolgt rimelig lenge, og dette er så rå og kompromissløs hardcore at det nok kunne trukket mange, mange flere!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Henda i været for Raised Fist!

(27.06.22) Vi spurta fra Europe til Raised Fist for "de bare MÅTTE vi se", ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun "Hardcore. De er også svenske". Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.


Raised Fist: Dedication

(31.12.02) Raised Fist viser at Burning Heart fremdeles kan gi ut spennende hardcore, selv om band som Breach og Refused er oppløst. Raised Fist er et utrolig energisk og stramt band, men ”Dedication” blir noe for lik deres forrige album, ”Ignoring The Guidelines”.


Raised Fist: Fuel

(14.04.99) Mer hardcore fra andre siden kjølen. Og dette er varer som virkelig slår lytteren knock out. På sitt hardeste er det som Foremans høyre for tjue år siden.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.